Monday, 28 November 2016

Tanker om bok - Åsne Seierstad: To søstre

To søstre av Åsne Seierstad - Kagge Forlag - Foto:RandiAa©
Tittel: To søstre
Forfatter: Åsne Seierstad
Produsert av: LBF
Først utgitt: 28.10.2016
Spilletid: 15:19:05
ISBN Lydfil: 9788242163783
Målform: Bokmål
Sjanger: Samfunn og historie
Innleser: Ane Dahl Torp

Papirutgaven er utgitt på Kagge forlag, 2016, ISBN: 9788248916826 - 491sider - jeg brukte både  papirutgaven - (lesereksemplar fra Kagge forlag), og Lydfil fra Lydbokforlaget.

Åsne Seierstad -  Foto:Sturlason
Åsne Seierstad kombinerer på en utmerket måte å være både forfatter og oppsøkende journalist. Hun kom selv sterkt i medias "søkelys" med sakprosa-boken Bokhandleren i Kabul i 2002. Den fikk også stor oppmerksomhet internasjonalt, den kom blant annet på bestselgerliste i New York Times.
Gripende er også boken En av oss som hun skrev etter 22.juli-2011-tragedien i Norge. (Omtalt i Reading Randi)

Mer om Åsne Seierstad 

Omtale fra forlaget:

To søstre
Historien om to ungjenter fra Bærum som reiser til Syria og en desperat far som forsøker å finne dem.
En oktoberdag i 2013 kommer ikke de to tenåringsjentene, Ayan og Leila, hjem til vanlig tid. Senere på kvelden kommer sjokkmeldingen: De er på vei til Syria. På jakt etter døtrene tar faren seg inn i det borgerkrigsherjede landet, en reise som skal føre ham inn i områder kontrollert av Den islamske staten (IS).
Dette er bare starten. I To søstre går Åsne Seierstad, den bestselgende og kritikerroste forfatteren av Bokhandleren i Kabul og En av oss, løs på et av de viktigste og mest kompliserte spørsmål i vår tid. Hvorfor radikaliseres muslimsk ungdom oppvokst i Vesten? Hva førte de to søstrene fra Kolsås til Kalifatet? Hvem er Ayan og Leila? 
Som få andre makter Åsne Seierstad å komme tett på personene hun skriver om. To søstre er både historien om jentene som dro, et land i krig og om en familie som splintres. Det er også en fortelling om oss, i Norge i dag.

Mine tanker om To søstre:

Sjelden har en bok rystet meg så mye - jeg trodde jeg visste noe om det som foregikk i verden, og noe om islamsk ekstremisme - men her fikk jeg noe som åpnet øynene mine, noe som ga meg noe å tenke på.
Måten Åsne Seierstad skriver på virker så objektiv, så reflekterende og så kunnskapsrik og overbevisende. Boken To søstre er et grundig, gjennomarbeidet "prosjekt" - i etterordet "Slik ble boken til" redegjør hun for hvordan hun har arbeidet med dette stoffet.
Dette har blitt en viktig bok - for skole, for foreldre for politikere ja for vårt samfunn i det hele tatt - denne kunnskapen Åsne Seierstad har samlet her, bør komme ut til flest mulig, uansett etnisk bakgrunn, religiøst eller politisk ståsted.
Boken bør skape debatt og den bør skape handling -hva kan vi gjøre for å forhindre at "normale" ungdommer kommer på slike ville veier som beskrives her.
Hvorfor forakter de Norge? Hvor har de "lært" å forakte Norge? Hvorfor tar de avstand fra "det norske"? Hvorfor velger de å tro at det "virkelige livet" er det neste livet? Her er det mange spørsmål man sitter igjen med etter å ha lest boken - kanskje Åsne Seierstad kan møte jentene og få svar på noen av spørsmålene som denne boken reiser.
De to søstrenes far Sadiq må beundres for sitt ståpå mot for å redde døtrene - men det var jo mer idealistisk enn realistisk, og slik han er beskrevet i boken så fremstår han som ganske naiv og ustrukturert og ikke helt sannferdig person, men dette kan jo være noe som er skapt av situasjonen enn hans kulturelle bakgrunn.
Litt trist er det også å se at Sara, jentenes mor finner seg så dårlig til rette i Norge at hun for en periode velger å ta med seg de to yngste barna og bosette seg i Somalia med "storfamilien" der for en stund.
Man forundres over at disse to søstrene kunne skjule dette for foreldrene så godt hele det året hvor de la planene om å dra til Syria - Slik kan kanskje boken gi et varsel om ikke å være for blåøyd - et varsel om å se de små tegn som kan hindre at slike "katastrofer" skjer.
Hvor overveid og gjennomtenkt det er av de to søstrene at det er dette de vil, at dette gjør de frivillig - det er noe man også kan stille spørsmålstegn ved - men i bokens fremstilling virker det som det er deres gjennomtenkte valg - slik kommer det i hvert fall frem gjennom det fem-minutters korte møtet faren fikk med dem i et telt i Syria og gjennom den kommunikasjonen de hadde med sin bror Ismael.
En lærdom faren mener å ha tatt av dette er at foreldre, skole og andre bør skaffe seg mest mulig kunnskap om radikalisering av ungdommer - slik at de kan stoppes, eller ledes inn på en mer fornuftig vei før det er for sent.
Når Sadiq leser den første mailen fra døtrene etter at de er dratt, forstår han ingen ting, han er helt uvitende om det som har foregått og oppfatter det i første omgang som en spøk (boken s. 20-21)
"Vi ber om tilgivelse for alt vondt vi har gjort dere…. Rett og rimelig at vi gjør alt for ALLAH swts skyld og er takknemlige oven for det han har gitt oss ved å følge hans lover, regler og befalinger. (s.20) Det er nå slik at muslimene blir angrepet fra alle hold og vi må gjøre noe. Vi vil så gjerne hjelpe muslimene og den eneste måten vi kan virkelig hjelpe dem er ved å være med dem i deres lidelser og gleder. Det er ikke lenger nok å sitte hjemme og sende penger. Med tanke på dette har vi bestemt oss for å reise til Syria og hjelpe til der nede med alt vi kan.(s.21)
Søstrene har vokst opp i Norge fra de var 3 og 6 år, gått i barnehage og norsk skole, bodd i Bærum og hatt venner og et trygt miljø og nytt godt av alle samfunnets goder i livet sitt - og oppført seg som helt vanlige norske barn og ungdommer. Faren Sadiq som har flyktet fra borgerkrig og grusomheter i Somalia, ser ut til å verdsetter dette, mens jentenes mor har vanskeligere for å "godta" det norske - det er hun som sender jentene til koran-skole - kanskje er det her den første radikaliseringen starter (?) - Ayan, den eldste endrer seg gradvis, blir engasjert i Islam Net og praktiserer sin religion ganske strengt etter hvert - og "forlanger" å få gå i nikab på skolen også - hun får med seg sin yngre søster Leila - mens broren Ismael ser ut til å "berge unna" denne radikaliseringen.
De ender altså som IS-bruder i IS-kalifatet og føder barn begge to, og har det slik de ønsker -
Sadiq er der og setter i gang et "dobbeltspill" med syriske hjelpere og norsk sikkerhetspoliti og norske media-journalister, store lån tar han opp for å finansiere det hele - og kommer ut for arrestasjon og et grusomt fengselsopphold i døds-celle - en dramatisk, forferdelig historie - om den er sann, og Åsne Seierstad har vel bare Sadiqs ord på dette - Men det er kanskje ikke usannsynlig at Sadiq har opplevd dette som skildres i boken.
Letingen og turene til Syria gir ikke Sadiq døtrene tilbake - de lever forhåpentligvis i beste velgående fortsatt - begge gift med IS-soldater som skal grunnlegge det store muslimske kalifatet - Ayan med en eritreer vokst opp i Bærum og Leila med en eventyrer og ekstrem jihadist fra Storbritannia. IS-soldatene trenger konene til å føde barn og nye soldater, og de trenger konene for alt styr og stell i hjemmet. Vi kan bare undres over at faren ikke så noen av disse tegnene på forhånd  - til og med et IS-flagg har Ayan etterlatt seg i sine private små gjemmer i Norge - han velger å tro at de bare er hjernevasket og at det ikke er deres egen frie vilje som får dem til å leve livet slik de gjør nå.

Åsne Seierstad har brukt flere kilder til denne boken, men front-figuren og den viktigste samarbeids-kilden ser ut til å være Sadiq, jentenes far  - men også venninner av jentene, lærere, sosiale media har bidratt - mens "hovedpersonene" selv, de to søstrene ikke har uttalt seg direkte - vi finner en del indirekte fra dem i form av mailer og skole-stiler og Messenger på FB og lignende
Jeg ble egentlig positivt overrasket over at To søstre ble så mye mer enn historien om disse to jentene. Her fikk jeg innblikk i historien om islam i moderne tid, om radikalisering og det "moderne" kalifat, om "geriljakrigføring" og IS sin opprinnelse og aktivitet - om ungdommers "drømmer" om å opprette en slags ny verdensorden med radikal-islam i sentrum.
Åsne Seierstad får åpnet øynene våre slik at vi kanskje ser klarere hva som skjer rundt oss - på nettet, på sosiale medier, i moskeene, i ungdomsmiljøene - spesielt blant innvandrer-ungdommer som ikke helt finner fotfeste i det norske samfunnet. Vi må kanskje også prøve å finne ut mer om hvorfor noen som har vokst opp i trygge omgivelser i det norske samfunn "løper over" til radikalismen (de to søstrene), mens andre vokst opp på samme måte tar avstand fra dette (Ismael, jentenes bror) Det er å håpe at vi  - politikere, lærere, foreldre og "vanlige" samfunnsborgere kan nyttiggjøre oss lærdommen vi finner i To søstre, slik at vi kan skape et tryggere og bedre og mer meningsfullt samfunn for unge "ekstremist-spirer" - at vi SER og hjelper før det er for sent - det ser nesten ut som det er for sent når det gjelder disse to søstrene, men kanskje kan historien virke avskrekkende på andre….

Konklusjon:
Temaer som berøres - blant annet: Ungdom og radikalisering - foreldre-barn kommunikasjon - skole-foreldre-kommunikasjon - samspillet etniske minoriteter og det norske samfunn
En bok til å dra lærdom av. Velskrevet, systematisk og klar. Spennende, men også skremmende og sjokkerende - den reiser mange spørsmål, spørsmål som det er viktig at man prøver å finne svar på  - det norske samfunn ønsker ikke at ungdommer skal ta katastrofale valg og forlate et trygt og godt samfunn for å dø for voldelige ekstreme organisasjoner .

Dette er en modig og viktig bok - det gjør at jeg gir den et pluss, og ender på terningkast:6

Utfyllende materiale:
Andre som har blogget om boken:

Interessant video fra NRK Dagsnytt 18
Publisert 25. nov. 2016 - "Er det rom for konservative muslimer i Norge?"
Forfatter Åsne Seierstad forteller om det IS kaller «gråsonen». Ifølge Seierstad innbefatter denne kategorien de moderate muslimer, de sekulære muslimer, de som IS kaller forrædere og hyklere og ikke minst de som ikke er muslimer. Fahad Qureshi, leder for Islam Net blir spurt om han også faller innenfor denne gråsonen og videre blir han konfrontert med at han er en konservativ muslim og det blir diskutert om det skal være rom for slike som ham i det

 norske samfunnet:
 

Friday, 11 November 2016

Tanker om Birgitta Jónsdóttir - islandsk poet - politiker og aktivist

Birgitta Jónsdóttir - 2011 - Foto:RandiAa©
Kom til å tenke på mitt første møte med denne spesielle islandske damen da hun dukket opp hos Skavlan - fredag 11.11.2016.
Jeg møtte henne første gang på Kapittel 11, Litteraturfestivalen i Stavanger - 
Birgitta Jónsdóttir var et nytt og spennende bekjentskap for meg da -  En allsidig dame fra Island: journalist, poet, parlamentsmedlem, aktivist og med WikiLeak-tilknytning. En modig talskvinne for ytringsfrihet og et åpent samfunn. Egen blogg-side har hun også. Her leser hun egne dikt en suggererende opplevelse.
Da Birgitta kom på TV hos Skavlan i kveld fikk det meg til å tenke på mine tidligere møter med denne spesielle og fryktesløse damen. Allsidig er hun også - politiker, aktivist, poet og samfunns-kritiker. Hun er født på Island 17.april 1967 - i 2009 ble hun valgt inn på Alltinget for Borgarahreyfingin. Fra 2013 har hun representert Piratpartiet (Píratar) - partiet ble grunnlagt i 2012 - i 2013 hadde partiet ca 5% av stemmene til Alltinget, men nå har det blitt et ganske stort parti som gjør seg gjeldende.

Det blir sagt at hacker og pirat-politiker Birgitta har revolusjonert islandsk politikk
Birgitta er også kjent for at hun drev et samarbeid med  Julian Assange og WikiLeaks.

Birgitta Jónsdóttir på Kapittel 11 - Foto:RandiAa©
Kapittel 11: Birgitta Jónsdóttir skulle ta opp problematikken rundt "den frie og ubundne journalistikken". Her holder hun det såkalte
"Aftenbladforedraget" - Hun kom med mange tankevekkende momenter, hun pekte blant annet på den vanskelige balansegangen mellom det private og alle spor vi la igjen om oss selv i dagens data-sentrerte verden. "We leave a lot of traces", minnet hun om - hun snakket om web-sites og Facebook og "Internet needs to be tamed". Birgitta var en av de første Islandske poeter med egen web-site.

Birgitta Jónsdóttir hos Skavlan - NRK1
Hos Skavlan i kveld (fredag 11. november 2016) ble det et nokså hissig møte mellom Birgitta og Julian Fellowes (forfatteren av Downton Abbey og Belgravia) - det gikk så langt at hun flere ganger kastet ut "Shame on you!" over Fellowes - Jeg ser hun fortsatt - 5 år etter at jeg traff henne første gang - har den samme glød, idealisme og engasjement som før.
 
Mer på Skavlan her

 

Tanker om bok - Jørn Lier Horst: Når det mørkner

Tittel: Når det mørkner
Forfatter: Jørn Lier Horst
Forlag: Lydbokforl.
Utgivelsesår: 2016
Format: Lydfil
ISBN13 9788242164223
EAN 9788242164223
Genre: Politi og detektiver
Språk: Bokmål
Innleser: Ivar Nergaard


Jeg lyttet Lydfil fra Lydbokforlaget, og brukte også papirutgave fra Gyldendal Forlag,  2016, 224 sider, bokmål,ISBN/EAN:9788205497979

Omtale fra forlaget:


Møt William Wisting som ung mann!
Stavern 1983: Det nærmer seg jul, og snøen faller tungt. William Wisting er nyslått tvillingpappa og en fersk og ambisiøs konstabel på politivakta. Under et brutalt ran havner han plutselig i sentrum for dramatiske begivenheter, men mer erfarne politimenn overtar etterforskningen.
En vennetjeneste fører ham imidlertid på sporet av en annen forbrytelse. En ikke bare uoppklart, men sannsynligvis også uoppdaget drapssak. Bortgjemt på en forfallen låve står en gammel bil med kulehull i. Og mye tyder på at sjåføren ikke kom levende fra det.
Saken skal forme William Wisting som politimann og gi ham en innsikt han vil bære med seg resten av sin yrkeskarriere: Slekt skal følge slekters gang.


Foto: Jesper Magerøy - fra forlagets side
Mer info om Jørn Lier Horst:

Mine tanker om Når det mørkner:

Ny Wisting-roman - denne måtte man også få med seg, for å komplementere "serien":
Min lesing av William Wisting-bøkene
En fin tradisjon er skapt med Jørn Lier Horst sin serie om etterforsker William Wisting - men sannelig fikk tradisjonen en "morsom" ny-vri denne gangen.
Det er hovedpersonen Wisting som i "nåtid" 2016 tenker tilbake på sin "novise-tid" i politiet, og sin første viktige sak 33 år tidligere. Så er vi plutselig i begynnelsen av 1980-tallet. (Nærmere bestemt 1983) - Om Wisting er i begynnelsen av sin karriere, så føles det da likevel som han er en moden og rutinert mann.
Da jeg startet på denne ellevte Wisting-romanen følte jeg at det var mye kjent , men også noe som var annerledes.
Innledningen var noe lang denne gangen - det tok bortimot 50 av de 220-sidene før man liksom "kom til saken" - man blir kanskje litt utålmodig av slikt, men jeg gikk og lyttet stort sett, og det var greit for meg at det ikke ble så brått og innviklet helt i starten.
Denne Wisting-boken var kanskje mer interessant enn spennende - og høyst realistisk.
Vi får vite mye om en politimanns hverdag. Både på hjemmefronten og i jobben.
Når saken først begynte å "ta form",  synes jeg ideen var god, spennende  og engasjerende.
Skildringene innimellom var som i de andre Wisting-bøkene detaljrike, så mye hverdagslig prat og detaljer vil kanskje kjede en del lesere, ikke alle er udelt begeistret for slikt detaljrikt "utenomsnakk" - men jeg synes ofte det er disse hverdagslige skildringene som gir romanen et realistisk innhold  - det gir leserne kunnskap om hva etterforskning går ut på, vi får forståelse for at politiarbeidet som oftest ikke er "strake veien" - men det gjelder alltid å finne den rette balansegangen her når det gjelder hvor mye "utenom" man skal ta med .
Skildringene av Wistings familie og "hjemmeområde" synes jeg også er OK - det setter politimannens arbeid i et realistisk lys - og man forstår bedre den klemmen man kan komme i når det gjelder tidsbruk jobb kontra familie.
Som i de andre Wisting-bøkene er også datteren Line med her, skjønt hun har ikke helt den samme hjelpe-rollen i forhold til faren her  - men likevel ser vi tendenser hos Line - hun er den mest aktive og nysgjerrige av tvillingene Thomas og Line (og for oss lesere som liker å møte Line i Wisting-bøkene: når ringen er sluttet, og det siste kapittel skrives 33 år i ettertid - Line er med, i kjent reporter positur) - kona Ingrid er også med slik vi kjenner henne fra andre Wisting-bøker - støttende og forståelsesfull når det gjelder mannens arbeid, samtidig som hun er selvstendig og selvrealiserende.
Tilbake til innholdet - i korthet: Godt og vel halvveis i boken får Wisting sin første etterforsker-sak kastet i fanget - og i forbindelse med denne saken oppnår han også å bli "forfremmet" til etterforsker, og da blir romanen mer spennende også - det var denne Minerva veteranbilen fra 1920 som han og en bekjent oppdaget på en låve  (en slik fin en som til og med kong Håkon har hatt) - så samler han etter hvert opplysninger om denne: brukt i en pengetransport 1925, noen kulehull finnes på den, sjåfør og bil med pengeformuen forsvant sporløst i 1925 - nå begynner et nitidig arbeid med å finne ut mer om dette: Mer om sjåføren, hans familie og bekjente, hvor gikk veien, hvor stoppet han, hvem visste om transporten osv.
Wisting tar oss med på en spennende etterforsknings-runde, her kommer systematikk og tålmodighet godt med - og som vi kjenner han fra de foregående ti Wisting-bøker, gir han seg ikke så lett - Boken avsluttes med litt Wisting-filosofi over hvilke "veier" kriminaliteten i samfunnet hadde tatt på disse 33 årene han hadde vært i politiet. I møte med unge politi-studenter tenker han på sin egen idealisme da han startet sin yrkeskarriere - det var i håpet og ønsket om å "skape en bedre verden" - nå lurer han på om det har vært naivitet - dagens samfunn og kriminalitets-omfang var blitt så grenseoverskridende - men kjenner vi Wisting rett, så bretter han nok opp ermene og går løs på sin neste sak også - man kan da ikke bare gi seg over…… ikke en gang "når det mørkner"
Terningkast:4

Boklansering - Gyldendals høstmøte i Trondheim - Mona B. Riise,
Gunnar Staalesen og Jørn Lier Horst - Foto:RandiAa©

Mine omtaler av Jørn Lier Horst-krim:
Andre bloggere som har omtalt denne:

Monday, 7 November 2016

Tanker om bok - Helene Uri: Hålke

Tittel: Hålke
Forfatter: Helene Uri
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2016
Format: Innbundet
ISBN13 9788205496064
EAN 9788205496064
Språk: Bokmål
Sider: 233

Jeg brukte lydbok fra Lydbokforlaget, utgitt 2016, ISBN13 9788242172341 - flott innlesing av Ingrid Vollan. Jeg lånte lydboken fra biblioteket

Omtale fra forlaget:

Ebba og Karl har delt sorger og gleder, de har oppdratt barn sammen, elsket, sveket og bedratt. Sår har oppstått, blåmerker er blitt leget. Nå er de pensjonister, med aldrende kropper; ute er det vinter, og når verden en dag er glasert i tykk og hard is, når kommunen ikke har råd til å strø, når en brukken lårhals kan bety begynnelsen på slutten, da holder de seg inne.
Kaffen tar slutt, matskapene blir tommere. I én dag, to dager, flere dager har de bare hverandre. Innestengtheten, isolasjonen, samlivets dynamikk … i løpet av noen vinterdager blir fortidens svik, brutalitet og uvisshet igjen levende, og reiser farlige og umulige spørsmål:
Hva er kjærlighet verdt?
Hvem eier sannheten om et ekteskap?


Om forfatteren Helene Uri:

Fra Forlagets side
Fra Wikipedia 
Jeg hørte første gang om Hålke på Gyldendals Høstmøte i Trondheim
Mona B. Riise og Helene Uri snakker om Hålke - Foto:RandiAa©

Mine tanker om Hålke:

Innesperret en hel uke på grunn av hålke får det noe aldrende ekteparet god tid til å tenke over hvordan livet er her og nå, eller var i fortid - og kanskje tankene sveiper litt inn på fremtiden også.
Det vil si det er Ebba som er hovedpersonen og det er hennes "oppgjørs-tanker" med ekteskapet og livet vi følger i første del av boken - innimellom oppramsing av matvarer (ikke så mange) som de samler sammen fra kjøleskap, fryser og diverse skap-hyller - de tar et overblikk og opprydding her, for å se hvor mange dager de kan greie seg som "stranded" - (det er vel noe i ordtaket "når krybben er tom bites hestene" også - spesielt ille blir det når man ikke får sin daglige kaffe….)
Litt banalt innimellom til å begynne med, syntes jeg- vet ikke om mange 70-åringer vil kjenne seg igjen i dette i begynnelsen av boken - men det endret seg.
Scrabble blir plutselig et uhyggelig spill. De vet begge hva det dreier seg om. Spillet om ekteskapet.
Og leiligheten, rommene krymper påtagelig - slikt sliter på nervene, slikt lokker frem det verste i dem…
Romanen ble bedre etter hvert. Alt akselererte. Vi opplever dette uhyggelige ekteskaps-spillet nærmest på livet løs - leseren blir holdt i spenning fra først til sist - det var intenst og nervepirrende som i en kriminal-roman. Helene Uri har mesterlig skildret ekteskapet på godt og vondt her - i hvert fall ekteskapet på sitt verste - her har vi alle ingredienser som maktspill, rivalisering, utroskap, sjalusi, vold og psykisk terror - sexliv og foreldrerollen og…ikke minst (gjenkjennbart i mange ekteskap): man glemmer aldri "sneen som falt i fjor" - den dukker i hvert fall alltid opp - skitnere enn noensinne hver gang "kampene utspilles".
Men det er ikke bare et ekteskap som skildres - det handler også mye om dette å bli gammel - og her trår vi utenfor dette ene spesielle ekteskapet - her dreier det seg om mer allmenngyldige "tildragelser" - det fremstilles som en nokså trist prosess dette - å miste ungdommelig skjønnhet og tiltrekningskraft og energi og ikke minst hukommelse…..
Søppelposene lagres inne og legger en råtnende, kvalmende dunst over leiligheten og ekteparet etter hvert - for meg ble søppelposene en metafor på et konfliktfylt ekteskap og en aldrende kropp…
Og hvem av ektepartnerne har den fulle sannheten om et ekteskap - samme hvor lenge de har levd sammen, hvor godt de kjenner hverandre, så har de hver sin historie om ekteskapet - slik er det med relasjoner mellom mennesker - det er to individer, det er to ståsteder….
Underveis i lesingen kan man lure på hvilken "side" man skal stå på, å heie på i dette forrykende ekteskaps-spillet - jeg velger å si minst mulig om hvordan dette utvikler seg, og det som skjer mellom ektefellene - det vil ta bort mye av spenningen og undringen hos andre som skal lese boken….
Bokens tittel er et godt valg - Hålke er jo noe som er farlig å begi seg ut på (det har jeg opplevd to ganger selv på joggeturer, det resulterte i en brukket ankel første gang, og en brukket overarm og skulder andre gang). I boken var det også reell hålke ute - men i tillegg velger jeg å se hålken i romanen også symbolsk - det "innesperrede" ekteparet begir seg ut på et farlig spill i tanker, ord og også handlinger  - det er en synliggjøring av et hat- og kjærlighets-forhold - en maktkamp og nærmest en konkurranse om å ramme og såre hverandre - Helene Uri  beskriver dette ekteskapet som en tragedie, ispedd humor og grotesk drama-komedie - men vi bør vel kanskje ikke bare sitte igjen med følelsen av at "ja slik er det å være gift, og slik er det å bli gamle sammen" - selv om vi vet det kan være slik som Helene Uri beskriver det på det verste  - Helt håpløs er ikke forfatterens skildring av dette ekteskapet: Glimtvis skildres da også fine sider ved ekteskapet til Ebba og Karl - hengivenhet og omsorg og fysisk tiltrekning - og det er nok grunner til at de har holdt sammen i 46 år også - de har kanskje ikke bare "holdt ut".
Mye antydes - hvor mye vold har det egentlig vært i ekteskapet? Hvorfor velger man å bli hvis det er så ille? Hvem er det som innehar "sannheten" om dette ekteskapet? Hvordan er egentlig hovedpersonen Ebba? Ektemannen Karl? Her gis leseren rom til å fundere på litt av hvert, til å tenke sitt - og jeg forstod i hvert fall etter hvert at her kunne jeg ikke tenke bare svart-hvitt.
Men at vold i ekteskapet - i tillegg til ekteskaps-problematikk og alderdom er tema i denne romanen, var et tydelig trekk - det fikk meg til å tenke på en gripende roman (som også er filmatisert) som jeg leste på 1980-tallet: Du kan da ikke bare gå av Margaret Johansen - men i motsetning til Ebba, så kunne altså hovedpersonen i Margaret Johansens roman bare nettopp gå…..
Ebba og Karl synes uløselig knyttet til hverandre - så bare elendighet er det nok ikke i dette ekteskapet. Og volden er vel heller ikke så altoverskyggende - det hendte en alvorlig gang, med mange unnskyldninger og forsoning, men glemt blir det aldri av Ebba - for hardhent har han ofte vært, og hans fysiske styrke har blitt demonstrert flere ganger. Og Ebba har vel følt reell angst i forhold til dette. Men etter hvert har de opparbeidet en slags ekteskaplig struktur - et sjakkspill hvor de er like dyktige, de holder hverandre i sjakk - Karl med sin fysiske styrke, sin sjarm og seksuelle tiltrekning, Ebba med sine slagkraftige replikker, og sin beundring av en vakker ektemann  - og alt har som oftest gått "greit" - men hun må passe seg for ikke å strekke strikken for langt, ikke provosere han for mye - hun har lært seg den balansekunsten. Og resignert har de vel begge, i hvert fall Ebba: man vet hva man har og ikke hva man får, nå har de levd sammen så lenge at de "holder ut" resten også.
Persongalleriet i denne romanen er ganske snevert, det understreker det mikrokosmos som skildres her med ekteparet i en "klemme" i leiligheten - det er Ebba og Karl som er i sentrum - det skaper en ekstra fortettet atmosfære at leseren heller  ikke treffer andre mennesker her - det er en telefonsamtale fra datteren som er på ferie med barna i Portugal (for øvrig en samtale som avslører litt mer for leserne om hvem Karl og Ebba er)  - i tillegg møter vi så vidt en nabo-frue som kommer et par ganger på døren og lurer på om alt er i orden - og det sier jo både Karl og Ebba at det er, for bry andre fremmede skal de ikke gjøre  - det gir vel også en "naturlig" forklaring på at de ikke har ringt og bestilt matvarer, eller ringt og klaget på fravær av strøing.
Hvordan det hele slutter, skal jeg ikke røpe - litt overraskende var det kanskje - og man kan lure: "feiler det" Ebba noe - er det noe som har begynt å skje med henne nå?…..eller har hun bare fått opprettet kongruens og status quo?
Språklig synes jeg Hålke var gjennomført "slagkraftig" - her var det rett på sak, og tankerekkene til Ebba var av og til ganske geniale og morsomme å følge, replikkene ekteparet imellom også.
Hålke er den beste romanen  jeg har lest av Helene Uri - ikke kjedelig et øyeblikk - glimrende skildring av dette aldrende ekteparet- mange overraskende og pussige situasjoner og ordvekslinger  - mye humor - mye realisme og alvor - og ikke minst: mye til ettertanke.
Terningkast:5
 

Helene Uri leser fra en av bøkene sine på Bøker&Børst - Litteraturfestival i Stavanger - Foto:RandiAa©
En liten Video-promotion av boken
(Denne avslører kanskje i meste laget, synes jeg):



Andre bloggere som har omtalt romanen Hålke:

Tuesday, 1 November 2016

Tanker om bok - Steffen Kverneland: Vampyr

Bokens cover-bakside
Tittel: Vampyr
Forfatter: Steffen Kverneland
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 250
Språk: Bokmål
Illustrasjoner: Steffen Kverneland
Forlag: Cappelen Damm
ISBN: 9788202520786

(Lesereksemplar fra Cappelen Damm)

Forlagets omtale:

Årets mest originale utgivelse.
En gotisk røverroman om den dystre hemmeligheten bak vår største maler, om svik, fortvilelse og syk kjærlighet, sett gjennom øynene til en forfyllet tegneserieskaper.
Ulikt alt annet du har lest. Og bedre enn det meste.
 

Steffen Kverneland (f. 1963) er en prisbelønnet norsk tegneserieskaper og illustratør, mest kjent for Amputerte klassikere (1994-2001), Olaf G. (2004, laget i samarbeid med Lars Fiske) og Munch (2013).
Mer om forfatteren
Video fra forlaget:

 

Mine tanker om Vampyr:

Egentlig er jeg ikke noe "fan" av vampyrer i det hele tatt, men når Munch og Kverneland var inne i bildet, oversteg min nysgjerrighet vampyr-aversjonen - jeg måtte bare ta en nærmere titt på denne nye boken til Steffen Kverneland - nok en bok inspirert av Munch (og da nærmere bestemt Munchs maleri Vampyr):
File:Edvard Munch - Vampire (1895) - Google Art Project.jpg
Denne boken skiller seg ut fra den forrige Munch-boken som var en gjennomført tegne-serie (se min omtale av denne) - Kverneland begir seg nå ambisiøst inn i en ny genre - romanen eller mer spesifikt:grøsser-romanen - et dristig prosjekt vil jeg kalle det - av tegneren og kunstneren Steffen Kverneland og har han lyktes med prosjektet? (Min konklusjon kommer på slutten av blogg-posten)
Her er noen betraktninger rundt boken - det første jeg la merke til er at også denne boken har fått et kunstnerisk preg - et flott cover, vakkert design, med papir og trykk som gjorde den innbydende å bla i, og med flere fine illustrasjoner på sidene - (kunne kanskje vært enda flere illustrasjoner?)

Bokens cover innside
Boken er inndelt i 14 kapitler av passende lengde og med talende titler og en epilog til slutt: Lambda s.9, Dagboken s.32, Kisten i Åsgårdstrand s.73, Overfall s82, Transkripsjonene s. 85, Maleriet s.99, Dr.Kneipp's vinbar s.104, Grønland politistasjon s.112, Frihet s.127, Ekely s.130, Krypten s.139, Familieforbannelsen s.151, De levendes verden s.167, Lambda II s.185, Epilog s.207.
Ill.s4 - tekst s.5: En bloddråbe er en Verden med Solcentrer og Kloder - og Stjernehavet er en Bloddråbe - en diden del af et Legeme - Edvard Munch
Handlingen er spennende nok i seg selv - jeg skal ikke refere den i detalj - det vil ta bort mye av spenningen for andre lesere - men her er noen "glimt" inn i boken:
På de første to sidene er vi inne i Kristiania-bohemens tid - Kvernelands fantasier tar et sprang og plasserer Munch i sin tid på Karl Johan som blodtørstig vampyr - kan man tillate seg å spøke med slikt? Kan man behandle Munch på denne måten? Er ikke det vanæring? Mitt svar er: "ja, slikt kan gjøres i humorens, grøsserens og kunstens navn" 

"Åååh, denne brændende tørst! - den gjør meg gal! Med et hører jeg skridt - der kommer en pige med hastige trin - hun skrår over Karl Johan mod Studenterlunden. Jeg følger efter..... - ... tålmodigt venter jeg i mørket til jeg atter kan høre hendes skridt" (s.8)
Med disse linjene har vi stemningen og settingen klar. I første kapittel er vi i nåtid og Kverneland selv er hovedpersonen, det nye Munch-museet Lambda er bygd, ikke i Bjørvika for der feilet byggingen, så det ble Tøyen likevel.

(For å være ærlig liker jeg ikke design på arkitekturen for Lambda, det nye Munch-museet-skal-bli - med den skjeve "kalotten" - men jeg likte faktisk Kvernelands tegning av den bedre):
Lambda - ill.s.11
Romanen starter nåtiden med utstillingen som har fått navnet Døden, Skrik og Vampyr - men kunstutstillingen for Kverneland forstyrres av dagens oppslag om et grotesk mord ved Akerselva, ritualmord, overskåret hals, hengt opp og tappet for blod.

Jeg har ikke fått tid til å lese boken så nøye enda - bare lest overfladisk - men jeg sitter igjen med det inntrykk at dette var fantasifylt og egentlig humoristisk i all sin dysterhet og "Frankensteinisme" og Edgar Allan Poe-stil.
Litt frekt er det vel kanskje å gjøre Munch til Kristianias blodtørstige "ripper" - men Munch var jo en litt hemmelighetsfull og sær person, og han malte jo dystre og mystiske bilder - så det er vel ikke rart at Steffen Kverneland lar fantasien løpe løpsk. De dystre maleriene til Munch gjør han til romanens grusomme morder som forårsaker skrekk i Oslo - mordene blir mange, morderen er blodtørstig, ofrene tappes for blod - det er Dracula og Vampyrer som gjør slikt - men her er det Munch som er den skyldige.

Hovedpersonene i boken er altså Munch - streifende i sitt Kristiania, dengang da, og Kverneland selv i nåtid - vandrende i Oslos gater, eller for så vidt i litt fremtid - for det nye Munch-museet står jo ferdig.
For å gjøre vekslingen i tid tydeligere, er også tekstene skrevet i ulik "språktid" - et dansk-preget riksmål og et moderne bokmål, i tillegg sjonglerer Kverneland med muntlige dialoger i sin egen Haugesunds dialekt  - variasjoner i språkbildet fungerer bra og skaper en morsom effekt i romanen synes jeg.

Vil man lese en annerledes Dracula-roman, anbefales denne - For idéen, illustrasjonene, fantasien og kreativiteten vil jeg nesten foreslå for denne - terningkast:5
 

Andre bloggere som har omtalt denne:

Mine omtaler:

Monday, 31 October 2016

Tanker om bok - Karin Fossum: Hviskeren

Tittel: Hviskeren
Forfatter: Karin Fossum , Norsk 1954-
Innleser: Kim Haugen
Språk: Bokmål
Utgitt: Cappelen Damm - 2016 - 9 CD-er (11 t, 16 min)
ISBN: 978-82-02-52866-9
Sjanger: Krim

Jeg brukte lydbok lånt på biblioteket - opplesingen med Kim Haugen var svært god.
Papirutgaven er utgitt på Cappelen Damm i 2016, 333sider, ISBN 9788202526313

Omtale fra forlaget:

Ny Sejer-roman fra Karin Fossum!
Ragna Riegel jobber på Europris og bor alene i barndomshjemmet. Nå er foreldrene hennes døde og den enste sønnen har flyttet til Berlin og de har nesten ingen kontakt. Bare ett og annet jule- og bursdagskort. Ragna lever livet sitt innen strenge rammer: hun liker jobben fordi den er full av rutine, hun liker å sitte på samme sete i bussen hver dag, hun liker å handle det samme i nabolagsbutikken hver dag. Hun må ha orden på livet. Og det har hun, inntil den dagen hun finner et brev i postkassen med hennes navn på konvolutten og en utvetydig trussel skrevet med store blokkbokstaver på arket inni. Brevet gir støtet til et mareritt der Ragna Riegel blir truet på livet av en ukjent fiende. Der hun merker at hun må ta alle midler i bruk for å forsvare seg.

Romanen tar form av Konrad Sejers avhør av Ragna Riegel etter at det verste er skjedd. Etter at alt er for seint. Gjennom avhørene forsøker Sejer å lokke fram sannheten om det som er skjedd. Men er Ragna sannferdig? Eller fører hun omgivelsene grundig bak lyset. Det blir det Sejers oppgave å finne ut av.

Karin-Fossum - foto av Arild Sønstrød
Karin Fossum (f.1954) har publisert siden 1974, da kom diktsamlingen Kanskje i morgen. Krim-serien med Konrad Sejer startet i 1995 med Evas øye. Hun har mottatt flere priser og er oversatt til 25 språk. Mer informasjon.
Jeg har lest en dal av Karin Fossum, eller helst lyttet en del av hennes bøker, her er min oversikt: 

Mine tanker om Hviskeren:

Det er ikke mange som kan skrive psykologiske thrillere på høyde med Karin Fossum - her er hun ekspert, etter min mening.
Hviskeren er kanskje hennes beste - den er "konstruert" på en genial måte, og det er viktig når man skal omtale den, at man ikke løfter på det overraskelses-sløret Karin Fossum legger over både handlingen og den mystiske hovedpersonen i boken.
Sløret blir dratt bort i langsomt tempo, og leseren blir mer og mer fascinert av det som kommer frem etter hvert - man tror man forstår hovedpersonen og skjønner hva slags type hun er og hva som skjer med henne - men så henger det ikke sammen slik man trodde likevel - Her har Karin Fossum gjort en geni-strek synes jeg - man blir fullstendig fengslet av den hviskende hovedpersonen Ragna Riegel, man vil prøve å forstå henne, man føler medlidenhet med henne - hun er enda et av disse ensomme menneskene som Karin Fossum er så god til å skildre - Ragna er kanskje den mest ensomme Fossum-personen jeg har møtt. Hun blir ikke sett, hun blir ikke hørt heller, for hun kan jo bare hviske - hun vil vel selv helst ikke bli hørt eller sett heller - som leser blir man raskt grepet av nysgjerrighet - hva har skjedd i Ragnas liv - hva slags bakgrunn har hun - man forundres også over hvor intelligent hun kan virke og hvor reflektert hun er.
Man lever/leser lenge i uvisshet når det gjelder Ragna - spenningen holdes oppe i det lengste - men jeg kan avsløre litt - man blir nok opplyst om både det ene og det andre innen  boken når slutten.
Det er ikke mange personer med i denne romanen, men de som er med, er ganske betydningsfulle alle - ikke minst Konrad Sejer som i "nåtid" i romanen har sine daglige samtaler med Ragna - jeg velger å kalle det samtaler, det er mer det enn avhør - og for Ragna ser dette ut til å være en slags høydepunkter hun ser frem til, i den situasjonen hun er kommet i.

Et annet fascinerende trekk ved denne romanen er at man stadig lurer på om man har med virkeligheten å gjøre eller om det er fantasi og drøm. Uten å avsløre for mye, kan jeg antyde at absurditet og paranoia blir mer og mer fremtredende - Mye av det mystiske trer litt frem i lyset og gir oss forståelse, men mye forblir i mørket, og vi sitter igjen med undringen - undring over denne fascinerende hovedpersonen Karin Fossum har skapt denne gangen.
Et annet virkemiddel Karin Fossum har brukt på en effektiv måte i Hviskeren er at
historien drives frem parallelt på to plan og på to steder. I fortid er det  frihet , men likevel utrygghet og "fengsel".   I nåtid er vi i et virkelig fengsel, men paradoksalt: her hersker frihets- og trygghets-følelsen.
Vi føres elegant mellom fortid når vi er i Ragnas hverdag på jobb og hjemme i huset hennes - og "nåtid" når hun sitter i fengsel og blir hentet til regelmessige avhør eller samtaler med den kloke etterforsker Konrad Sejer - men hvorfor er hun i fengsel, hvorfor må hun fortelle Sejer så detaljert om ting som har skjedd hos henne og med henne? Her holdes vi lenge i nådeløs spenning - suspense kalles det på engelsk, og suspense har denne romanen til de grader!
Og tittelen i seg selv er et mysterium - vi skjønner jo snart at hovedpersonen Ragna er "hviskeren" - men hvorfor stemmen hennes er blitt borte, blir aldri helt klart - hun har et arr, hun har hatt en operasjon som var mislykket- men det kan også ligge noe mer bak denne hviskingen - et effektfullt poeng er det i hver fall i boken….
Vi hører også at Ragna har en sønn, men han er ikke nær henne, han er langt borte - men Ragna liker å snakke om han til arbeidskolleger og andre hun treffer. Denne sønnen åpenbarte seg nærmest for meg, da jeg lærte han bedre å kjenne i de avsløringene som kom etter hvert - du verden - det var overraskende!
Ragna greier seg med lite, både når det gjelder mat, klær og eiendeler og bekjente og begivenheter  - hun er fornøyd med jobben sin på Europris, med bussturen til og fra når hun får "sitt" sete - ( hvis noen ande tar det, skaper det vansker for henne), hun er glad for å ha en liten matbutikk nær bostedet (men når Irfam kjøpmannen blir borte, skaper det vansker for henne)
Livet endrer seg når hun plutselig føler seg overvåket og forfulgt, noen legger brev i postkassen hennes med trusler om at hun skal dø. Og så blir det mer og mer kaos i  Ragna sitt liv - les selv og bli forundret - Ragna blir hovedpersonene man ikke glemmer så lett.

Det er flere grunner til at jeg verdsetter Karin Fossums romaner så høyt: De handler om menneskeskjebner som hun skildrer på en gripende måte, handlingen er ikke "rendyrket" krim, men mer psykologiske thrillerer om irrgangene i det menneskelige sinn - (jeg har psykologi i fagkretsen min og føler at Karin Fossums romaner blir en slags  "faglitteratur" for meg) - handlingen og menneskene i bøkene er alltid spennende, engasjerende og overraskende.

Ragna Riegel er en hovedperson som man vil huske - jeg har lest mange av Fossums bøker, de er alle "intelligente" og spennende - men Hviskeren er nok den beste jeg har lest.
 

Terningkast:5 (nærmer seg 6'ern)

Andre Karin Fossum-omtaler i Reading Randi:


Andre bloggere som har omtalt Hviskeren:

Thursday, 27 October 2016

Tanker om bok - Unni Lindell: Jeg vet hvor du bor

Tittel: Jeg vet hvor du bor
Forfatter: Unni Lindell
Produsert av: Lydbokforlaget
Serie: Marian Dahle
Først utgitt: 25.08.2016
Spilletid: 12:22:23
ISBN Lydfil: 9788242164001
Målform: Bokmål
Sjanger: Krim og spenning
Innleser: Dennis Storhøi

Jeg hadde lydfil fra Lydbokforlaget

Papirutgaven er utgitt på Aschehoug forlag 2016, ISBN:978-82-03-36057-2, 399 sider

Omtale fra forlaget:

Seks år gamle Thona forsvant i en parsellhage i Oslo for femten år siden. Hun er fortsatt savnet. Politiførstebetjent Marian Dahle har vært borte på grunn av dårlig psyke og skade, men får nå i oppdrag av Cato Isaksen å se på cold casesaken. Duedamens sønn, Glenn Haug, var lenge mistenkt.
I ly av gjenopptagelsen settes en brutal hevn ut i livet. Menn blir kidnappet, torturert og forsøkt drept. Ingen skjønner den grusomme sammenhengen, før det nesten er for sent. Ting er ikke slik de ser ut. Marian får en farlig fiende. Og en natt er han der, i huset hennes.

Dette er første Marian Dahle-bok.


Unni Lindell - foto fra Aschehougs web-side
- fotograf: Jørn Grønlund

Om forfatteren

Mine tanker om Jeg vet hvor du bor:

Det er en uhyggelig, dyster kriminalroman Unni Lindell gir ut denne høsten - uhyggesstemning er skapt fra første stund - etterforsker og hovedperson er i seg selv i en nokså dårlig og ustabil forfatning når hun etter lengre tids fravær går med på å involvere seg i denne saken. Det er politietterforsker Marian Dahle som er i sentrum nå i Lindells kriminal-roman nummer elleve - ikke Cato Isaksen som i Lindells tidligere bøker. Cato Isaksen er også med, men nokså perifer nå - noen vil kanskje savne den trauste mannen i den mest sentrale rollen, men jeg fant det OK med en ny vri her - selv om han kanskje ikke var så sympatisk og støttende overfor Marian fra starten - det savnet jeg litt. Marian i seg selv er en sammensatt og  komplisert person - og nå er hun vel nærmest traumatisert etter en stygg hendelse i jobben som resulterte i et lengre sykehus-opphold.  Gjennom hele denne boken følger vi hennes personlige "paranoia" og kamp, parallelt med den 15 år gamle gåten om Thona som forsvant - altså en Cold-Case. Marian fører sin egen personlige "krig" mot noen hun tror forfølger henne - vi blir nysgjerrig på om dette er reelt, og om det har noe med Thona-saken å gjøre.
Og har disse sadistiske motorsykkel-personene som er på jakt etter ofre de kan straffe og torturere noe med Thona-saken å gjøre? Alt spriker i ulike retninger i starten, men etter hvert forstår vi mer og mer. Jeg følte at den ble en av de mest bestialske og uhyggelige bøkene til Lindell - jeg er litt "tander" for slikt - men velskrevet og spennende er den - og ikke minst uforutsigbar med overraskende vendinger etter hvert.
Et annet pluss med denne var at jeg "vandret" på steder i Oslo som jeg kjenner ganske godt, selv om jeg er fra Trondheim - Geitmyra parsellhage kjenner jeg godt, men her fikk den en ny spøkelsesaktig dimensjon som jeg kommer til å tenke på neste gang jeg går dit - strøket med "Dragehuset" på Frogner kunne jeg også lett forestille meg….
Hvordan det vil gå videre med Marian og hennes svakheter og styrke, og hennes personlige problemer, håper jeg vi får følge opp i kommende bøker - her er det rom for mye spennende - vil hun fortsette å bo i det litt skumle "dragehuset" sitt med hunden Birka - og vil hun gjenvinne troen på seg selv?
Det var litt trist å se hvordan hun slet med drikkeproblemer og angst i denne romanen, og selv var hun i villrede om hun opplevde forfølgelsen reelt eller om det var i hennes fantasi - men når det gjelder handlingen, strukturerer Lindell det hele elegant mot slutten - og jeg "godtar" den uventede løsningen hun gir oss - selv om hun kanskje har strukket realismen noe langt her. Men spennende var det til siste slutt.
Jeg var på Aschehougs høstlansering av boken, og bokbad med Unni Lindell - og det gjorde boken enda mer interessant

Terningkast:5



Fra Aschehougs høst-møte - Anita venter på signering - Foto:RandiAa©
Fra Aschehougs høst-møte - bok-signering - Foto:RandiAa©