Wednesday, 10 January 2018

Tanker om bok - Edvard Hoem: Liv andre har levd

Her kommer siste boken av Edvard Hoems store slekts-krønike. Krøniken er diktning, men det er også virkelighet i dette – personene har levd, Edvard Hoem har gitt sine forgjengere nytt liv – han har brukt det som kan oppspores om dem, resten har han diktet inn – og for leseren blir det en historie om virkelige mennesker i realistiske omgivelser  - de gir oss hundrede år av levd liv.

Tittel: Liv andre har levd
Forfatter: Edvard Hoem
Produsert av: LBF
Målform: Nynorsk
Spilletid: 13:03:13
Først utgitt: 30.11.2017
ISBN Lydfil: 9788242165381
Innleser: Edvard Hoem
Jeg brukte lydfil fra LBF og papirutgaven fra Oktober forlag, 505 sider - Lest 04.12.2017

Edvard Hoem foto fra forlagets side av Paal Audestad
Om forfatteren:
Fra forlagets side. Fra Store norske leksikon.

 

Mine tanker om Liv andre har levd:

Slektskrøniken om familien fra Norge, nærmere bestemt Molde-området, går her inn i sin fjerde roman – og jeg følger med på ”lasset” like interessert som fra første bind Slåttekar i himmelen, til videre gjennom Bror din på prærien og Land ingen har sett til nå denne fjerde romanen Land ingen har sett – vi har vekslet på å være i Romsdalen og i Canada – men vi har også fulgt slekten i South Dakota og i København. Det er mange personer, unge og gamle av slekten til slåttekar Knut Hanson Nesje vi har møtt opp gjennom tidene – i hundrede år - i krønikens første bok – på 1870-tallet, er det slåttekaren, han som var oldefaren til forfatteren Edvard Hoem, som er hovedfiguren – i de tre neste bøkene følger vi hans etterkommere, med Eilert Knudtson som en sentral gjennomgangs-figur.
I denne siste boken har den høye, staute Eilert blitt enkemann – vi starter i 1927, og Eilert ser frem til endelig å treffe igjen sin bror og andre slektninger som han ikke har sett siden han dro fra Norge for over tretti år siden. Sorgen etter kona Martha er stor der han sitter igjen med åtte barn på farmen i Alberta. (Info: ca 440.000 canadiere har norsk, etnisk bakgrunn, ca 150.000 av disse bor i Alberta) - Han bestemmer seg for å reise på besøk til Norge – reisen er motivert av et håp om å finne en ny kone, men også etter utallige år med savn etter de som fortsatte å bo i Norge, spesielt broren Anton Edvard, – han er også nysgjerrig på hvordan det har gått med gamle-landet siden han dro.
Etter besøket i Norge drar han ikke alene tilbake til Alberta, men han har med seg sin 16 år gamle nevø Lars som lengter bort fra Norge – han vil søke lykken i Canada  - men i denne romanen får vi nøye kjennskap til den økonomiske krisen og depresjonen på 30-tallet. I tillegg følger vi Lars inn i hans depresjon og sykdom og asyl-opphold – det er ”familiesykdommen” som har slått til, mens Eilert fører sin kamp om jorda og farmen som byr på store økonomiske problemer i de harde 30-årene. Et lyspunkt blir det at han fant enken Kate Ness som han gifter seg med i 1930– men tilværelsen er hard og krever sin mann – Eilert er ”Fighteren” som aldri gir opp. Og slik har det vært i hele denne slektskrøniken – vi har møtt mennesker som er helstøpte og besluttsomme, mennesker som aldri slutter å håpe, mennesker som beholder troen og rettferdighetssansen og stoltheten – Hoem har laget et epos over egen slekt som han er stolt av, samtidig er det mange lesere som lar tankene gå til egne slekter som har ført en lignende kamp og levd et lignende liv – og det er mennesker som vi føler stor takknemlighet til – de har ført utviklingen og samfunnet videre inn i lysere tider for etterkommerne. Det er av slike skildringer av enkeltpersoner og enkelt-historier vi kommer nærmere inn på fortiden og virkelig skjønner mer av fortid og nåtid. Og i dette bindet følger vi en rivende utvikling fra 1927 gjennom depresjon og de harde tretti-årene, en ny krig og inn i 1950-årene med en rivende utvikling og lysere tider for mange. 

Selv om det er småkårsfolk vi møter i denne slekts-historien, synes jeg  det har vært noe storslagent over serien –  Man leser med en sterk følelse av ” Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang,” – slik vi synger i ”Deilig er jorden”
Edvard Hoem bruker sin slektshistorie til å gi oss historisk lærdom om en tidsepoke og om en stor gruppe av den norske befolkning som ikke så annen utvei enn å søke lykken der de trodde det ville gå bedre enn i Norge. Han levendegjør mennesker, steder, slit og sorger, men også gleder og gudstro og kjærlighet og samhold. Samtidig som dette er Edvard Hoem sin personlige slekts-krønike, er det mye allmenngyldig over bøkene hans. Gjennom hans grundige research får vi kunnskaper om utvandring, innvandring, livet på prærien, jordbruk og redskaper, husbygging og kirkegang og gudstro, sykdom og annerledeshet og mye mer. Leserne får kanskje også motivasjon til å se nærmere på egen slekt bakover i tid - de fleste av oss har aner som "dro". (Selv har jeg drevet slektsforskning i et par ti-år, og har fulgt mine foreldres aner i fire oldepar-retninger til 1600-tallet. Da jeg "sveipet" innom Geni, hvor jeg er medlem og har en del aner "liggende ute", fant jeg også slekten til forfatteren lagt ut i dette programmet - her er noen av "Nesje-slekten" jeg fant der:)

Konklusjon:

Slektskrøniken er diktning, men det er også virkelighet i dette – personene har levd, Edvard Hoem har gitt sine forgjengere nytt liv – han har brukt det som kan oppspores om dem, resten har han diktet inn – og for leseren blir det en historie om virkelige mennesker i realistiske omgivelser  - de gir oss hundrede år av levd liv. Det positive ved denne siste boken er den gode skildringen av en tidsepoke og skildringen av hovedpersonens strevsomme, men meningsfylte liv, og ikke minst hans ”hjemreise” – besøket i gamlelandet etter over tretti års fravær.
Det som trakk noe i negativ retning var alle navnene og personene som noen ganger virket som ren oppramsing (sikkert fint for direkte slektninger, men kanskje kjedelig for "utenomslektslige" lesere) – noe "repetisjonsaktig" ble det kanskje også med mange sorgtunge begravelser, noen vil vel også reagere på at denne siste boken hadde enda mer tyngde på troen, kristendommen, og da spesifikt av indremisjons-karakter – et positivt trekk for en god del lesere også kanskje…..
Men alt i alt – dette er en høyst lesverdig serie, interessant og lærerik.
Terningkast:4


Mer om denne i Rose-Marie sin blogg

Mine omtaler av Hoems slektskrønike:
1. Slåttekar i himmelen
2. Bror din på prærien
3. Land ingen har sett
4. Liv andre har levd 

6 comments:

  1. Godt å se at du er i gang med bloggingen igjen, Randi! Jeg var nemlig innom bloggen din tidligere i kveld, og ble overrasket over at det ikke hadde skjedd noe her på en stund.

    Jeg ser at du gir romanen terningkast 4. Jeg likte nok derfor denne boka litt bedre enn deg, selv om også jeg syntes det ble vel mye oppramsing av navn en god stund i boka. Det virket som om han var litt lei, og bare ønsket å bli ferdig.

    Takk for link! :-)

    ReplyDelete
    Replies
    1. Ja, nå har jeg hatt over en måneds "blogg-ferie" - jeg har lest mye, så jeg er skikkelig på etterskudd. (Listen med bøker jeg ønsker å blogge om nærmer seg 100 nå, men dette er en hobby - så jeg skal ikke stresse med det

      Delete
    2. He-he ... Jeg skjønner! Men ble lit bekymret, altså. Det er så mange som har vært med lenge, men som gradvis har gitt seg med bloggingen. Så derfor ...

      Fin og grundig omtale av boka!

      Delete
    3. Du er en racer Rose-Marie. (Treningen min hver dag tar også noen timer - og jeg bruker veldig lang tid på en omtale - ofte to-tre dager før jeg er fornøyd, men det er jo best å få blogget mens stoffet er "ferskt" må jeg innrømme....)

      Delete
  2. Jeg leser omtalen av disse bøkene med glede.Jeg er stor beundrer av Hoem, og ser fram til å lese siste boka. Skjønner kanskje at han går lei når det nærmer seg slutten av en slik bokserie! Tenker litt på en annen forfatter som har store planer framover: Ketil Bjørnstad. Holder på med Åtti-tallet nå, og det går litt treigt. Leser andre bøker innimellom. Spent på om han klarer å holde koken i tiåra framover! Godt at vi har slike forfattere som gir oss historie i tillegg til det skjønnlitterære.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Ja, det er en god og viktig serie - jeg er glad for at jeg har lest alle med stort utbytte, den siste var kanskje ikke så helt gjennomarbeidet, men det er flott når forfatteren leser lydboken selv. Åttitallet er lang ja - og skulle så absolutt ha vært komprimert, det har jeg også sagt til K.B. Men det er mye interessant i den, og han er godt i gang med nittitallet nå - kan jo ikke gi opp slik halvveis - men du verden, det er en slitsom jobb.

      Delete