Wednesday, 28 October 2015

Tanker om bok - Trondheims siste heksebrenning - Trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten - Suhmhuset med Ellen Alm - 28.10.2015

Heksen ønsker velkommen - Foto:RandiAa©
Foredrag i Suhmhuset - i regi av "Kunnskapsbyen" (noe museene i byen står bak)- Og selvsagt var det heksen som ønsket oss velkommen. 

Merete Røskaft ledet arrangementet og salen var fylt til randen - ekstra stoler bakerst i salen til og med
Ellen Alm snakket om hekse-prosesser generelt og Finn-Kirsten spesielt. Interessant utdyping av demonolog-begrepet og hvordan denne "læren" var blomstrende på 1600-tallet - lærde menn skrev bøker og emnet ble studert på universiteter - og dette forsterket jakten på "hekser" - det ble en spennende time og i etterkant var det også mange spørsmål - det var tydelig at emnet fenget.

Merete Røskaft og Ellen Alm - Foto:RandiAa©
Illustrasjoner på lerretet - Foto:RandiAa©
En side fra en "lærd" demonologi-bok - Foto:RandiAa©
Ellen Alm - Foto:RandiAa©

Min omtale av Trondheims siste heksebrenning - Trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten

Sunday, 18 October 2015

Tanker om film - Olive Kitteridge: filmatisering av Elizabeth Strout's roman Olive Kitteridge

Mini-serien bygger på romanen - egentlig mer lik en novellesamling:
Tittel: Olive Kitteridge
Forfatter: Elizabeth Strout - Amerikansk 1956-
Oversetter: Hilde Rød-Larsen
Språk:bokmål
Utgitt: Oslo - Press forlag, 2015
Antall sider:289 s.
ISBN:978-82-328-0023-0

Omtale fra Forlaget Press - Forfatteren:

Elizabeth Strout er en amerikansk skribent og romanforfatter, født i 1955, og bosatt i New York og Maine. Hun vant Pulitzerprisen for beste skjønnlitterære bok med Olive Kitteridge i 2009. Boken ble også hennes store internasjonale gjennombrudd, og er i dag oversatt til en lang rekke språk.
Strout debuterte i 1998 med romanen Amy og Isabelle, som ble nominert til Orange-prisen for beste roman, som siden ble filmatisert med Elisabeth Shue i hovedrollen. Hennes siste roman The Burgess Boys kom i 2013, og høstet strålende kritikker.

Elizabeth Strout - foto fra forlagets side fotografLeonardo Cendamo

Omtale fra Forlaget Press - Boken og miniserien:

Den lille småbyen Crosby i Maine ser kanskje ikke ut som all verden der den ligger, stille og gammelmodig. Men for den som vet å se etter, er Crosby hele verden. Og i de små og vanlige livene som leves der, kan vi møte alle menneskehetens store dramaer: begjær, fortvilelse, sjalusi, svik, håp, trofasthet og kjærlighet. I hvert av disse dramaene spiller også Olive Kitteridge sin helt egen rolle – enten den er liten eller stor. Hun er den mutte pensjonerte skolelæreren, hun er en av småbyens kjente skikkelser. Noen ganger er hun oppfarende, noen ganger er hun tålmodig. Noen ganger er hun klok, noen ganger er hun forstokket. Og noen ganger banker hjertet hennes hardt og sterkt, noen ganger går det i stykker.
I 2014 var HBOs miniserie Olive Kitteridge med Frances McDormand en av årets store TV-sensasjoner. Men uansett hvor god TV-serien var, kan den likevel vanskelig måle seg med Elizabeth Strouts fenomen av en bok, en av de høyest elskede amerikanske romanene fra de siste årene – og vinner av Pulitzer-prisen som årets skjønnlitterære bok i 2009.
De tretten kapitlene i boka gir oss hvert sitt utsnitt av livet i Crosby – og hvert sitt blikk på den uutgrunnelige Mrs. Kitteridge. Resultatet er en av de sterkeste, ærligste og mest særpregede kvinneskildringene i den moderne litteraturen – og en bok det er umulig ikke å like. Olive
Kitteridge er en stor og uimotståelig roman om hverdagslige hendelser, en ærlig og vakker og utholdende og humoristisk utforsking av selve menneskelivet – dets konflikter, tragedier, gleder og skuffelser.

Mine tanker om Olive Kitteridge:

There's no such thing as a simple life - står det som motto for TV-serien - og det skal være sikkert at dette virkelig gjelder for hverdags-menneskene Elizabeth Strout skildret her.
Elizabeth Strout's bok om Olive Kitteridge er endelig kommet på norsk - jeg ble oppmerksom på Strout da hun ble intervjuet i Brenner og Bøkene i september (2015) - romanen er mer en novellesamling med tretten fortellinger:
Innholdet i Olive Kitteridge
Jeg har nettopp sett Olive Kitteridge serien på DVD - en miniserie som bygger på romanen. Det er fire episoder. Den har vært vist på HBO, her er web-siden.

Settingen er en liten fiktiv by i Maine, Crosby og Frances McDormand tolker Olive på en ypperlig måte:
Ektemannen Henry Kitteridge er farmasøyt og eier et apotek, han spilles av Richard Jenkins:
Olive og Henry
Sønnen deres, Christopher har det ikke alltid like lett, men han kommer seg da gjennom oppveksten med Ollie som mor, han utdanner seg til lege - handlingen spenner over ca 25 år - og vi følger Ollie gjennom tykt og tynt. De fire delene tar for seg hver sin epoke av livet til ekteparet. 
Filmen ble et interessant møte med en ganske spesiell kvinne og hennes familie, naboer og venner. - Ollie er bare seg selv, fullt ut - på godt og vondt.
Hun er lærer og har sine meningers mot, hun er "feilfri" og har en ektemann som på et vis kan kunsten å leve med  henne - vi kan ikke la være å bli fascinert av henne, ja nesten glad i henne - På mange måter står hun der egoistisk i sentrum av alt, men så ser vi at hun faktisk har tanke for andre også - og elevene kan ta lærdom av hennes livsvisdom.
Boken vant Pulitzerprisen for beste roman i 2009 og den vil trolig bli husket - jeg synes den var en god og vakker opplevelse. - Både Olive og ektemannen Henry er mennesker som bryr seg - både romanen og filmen  gir oss et realistisk innblikk i menneskeskjebner, kjærlighet, sorg, barneoppdragelse, sjalusi og livets opp- og ned-turer - for her skjer det litt av hvert - slik det vanligvis gjør i "real life", det er tragiske ulykker, det er kjærlighet, det er bryllup, det er selvmord og selvmordsforsøk, det er ungdom og utdanning, det er foreldre og barneoppdragelse - og det er mange sider av livet og menneskelige relasjoner som skal takles - Olive takler det på sin måte - om hun kan virke kald og følelsesløs på andre, så ser vi etter hvert at det er hun så absolutt ikke.
Hun kommer vel kanskje til en slags erkjennelse også - "Hvem pokker tror jeg at jeg er?" - spør hun seg selv - på slutten av del tre (serien har fire deler) - da har mye skjedd i livet hennes, og med livene til folk rundt henne - en underlig kvinne er Ollie.
Jeg fikk varme følelser for denne lille familien - Olive, Henry og sønnen Christopher - den er dysfunksjonell, men fungerer da likevel på sin spesielle måte - de er tre ulike personligheter som møter livet og alt det innbefatter på hver sin måte - men det skinner jo også stadig igjennom at de bryr seg om hverandre, er glad i hverandre på et vis - bok og film formidler mye om dette å takle selve livet, og takle det å kommunisere med andre. Olive og Henry er nokså ulike, i utgangspunktet - han er elskelig og sosial og bryr seg om alle rundt seg, øser av sin hjelpsomhet og kjærlighet - hun er intelligent,men kald, bitter, med skarpe, snertende replikker til alle rundt seg - men vi aner kanskje at det bor noe annet dypt inne i henne - hun har sans for rettferdighet og ærlighet, og hun hjelper på sin måte der det trengs - men har nok kommet mer til kort overfor sin egen sønn, enn for eksempel en av elevene, sønnen til en deprimert og suicidal mor. 

Denne historien er ikke bare tung og tragisk, det er mye humor og det er håp i sikte for Olive når hun går mot alderdommen også - skal ikke røpe noe av handlingen her - men vi blir stadig minnet på måten Olive's far døde på, og de sporene det må ha satt på hennes oppvekst ….livet går videre som enke også - det dukker opp en ny karakter mot slutten, Jack (spilt av Bill Murray) - Olive og han har mye til felles.
Boken kom ut i 2008, på norsk altså i 2015 - Denne miniserien gjør så absolutt ikke skam på Elizabeth Strouts bok - Frances McDormands gjør en glitrende tolking av Olive - dette er en filmatisering man ikke glemmer så lett.
Terningkast:6
 

Trailer fra filmen:  

Friday, 16 October 2015

Tanker om bok - Boklansering: Gyldendal inviterer - Forfatterne kommer - Trondheim - Byscenen - 14.10.2015

Bokdryss fra Gyldendal - Foto:RandiAa©
Onsdag kveld 14.10.2015  var avsatt til den store Bokfesten med Gyldendal forlag - Forfatterne kommer - Og det gjorde de sannelig i stort antall: Jørn Lier Horst, Heidi Linde, Ingar Sletten Kolloen, Marius Molaug, Kjartan Skjelde, Berit Nordstrand, Bjørn Olav Jahr, Johan Harstad, Helle Stensbak og i tillegg "skjerm-møte" med David Lagercrantz
Stedet var Byscenen og programleder var Mona B. Riise. Som ofte på "litteratur-begivenheter" var jeg sammen med gode venner, her var Anita og Britt og jeg bordplassert rett ved scenen. (Jeg ble faktisk litt nostalgisk der inne i salen, hadde ikke vært der på mange, mange år - det var den salen jeg visiterte da jeg gikk på Almas Danseskole i barne- og ungdoms-år - en renommert institusjon i byen)
Vi startet allerede kl.18 - her var det full sal, servering av en smakfull middag med vin til - foruten humørfylte og interessante forfatter-bokbad gjennomført av et fyrverkeri av en bokbaderske, Mona - fikk hver av oss et velfylt "bok-nett" før vi vendte hjem - og her måtte nok "lese-prioriterings-listen" min oppdateres litt - det var flere av kveldens omtalte bøker jeg så absolutt ville se nærmere på.
Her en liten billed-kavalkade over kveldens forfatter-møte - først var det lansering av noen av høstens bøker ved Ronny Solibakke- her var det et variert bokutvalg:

Høst-bøker fra Gyldendal - Evna - Ronny Solibakke - Foto:RandiAa©
Min omtale av Odinsbarn (Siri pettersen)
 
Vakker strikk - Foto:RandiAa©
Krim: Dahl - Enger - Mehlum - Foto:RandiAa©
Manuelas Bakebibel - Foto:RandiAa©
Patrick Melrose romanene - Foto:RandiAa©
Barnekrim av Jørn Lier Horst - Foto:RandiAa©
Så var det mange lystige bokbad med Mona B. Riise:
Heidi Linde og Mona B. Riise - Foto:RandiAa©
Heidi Linde leser fra Norsk sokkel - Foto:RandiAa©
Jørn Lier Horst - Blindgang - Foto:RandiAa©
Bjørn Olav Jahr - Birgitte Tengs-saken - Foto:RandiAa©
Kolloen skriver også roman - Foto:RandiAa©
I pausen minglet vi litt:
Anita - Ingar Sletten Kolloen - Randi - (dårlig iPhone-foto)
Så fortsatte bokbadene:
Helle Stensbak og Mona B. Riise - Monopol - Foto:RandiAa©
Familiekokebok - Nordstrand og Skjelde - Foto:RandiAa©
Marius Molaug og Mona B. Riise - Foto:RandiAa©
Mona B. Riise og David Lagercrantz - Skjerm-foto:RandiAa©
Johan Harstad og Mona B. Riise - Foto:RandiAa©
Gyldendal leverte en flott bok-kveld for alle oss bokelskere. Takk for det! På Flickr er noen flere bilder fra arrangementet

Anita i Artemisias verden har også laget et referat fra Bokfesten

Gyldendal Forlag - Høstens bøker - Forfatterne kommer 2015
Gyldendal Forlag - Høstens bøker - Forfatterne kommer 2016
Gyldendal Forlag - Høstens bøker - Forfatterne kommer 2017


Tuesday, 13 October 2015

Tanker om bok - Boklansering: Aschehoug Forlag på Trondheim Hovedbibliotek - 13.10.2015

Ketil Bjørnstad - Det handler om Sekstitallet - Foto:RandiAa©
Jeg hadde satt av kvelden for Aschehougs boklansering på Trondheim Folkebibliotek - "Aschehoug inviterer til festkveld på hovedbiblioteket!" stod det i invitasjonen.
Og det ble et interessant møte med ganske mange, og ganske ulike forfattere på samme kvelden:

Maja Lunde med Bienes historie, Helga Flatland med Vingebelastning, Ketil Bjørnstad med Verden som var min -  Sekstitallet, Kari Brænne med Himmelfall og Trude Teige med Mormor danset i regnet.
Det ble humørfylte og interessante bokbad med hver enkelt - spennende bøker, alle på sitt vis. Jeg skal ikke gå i enkeltheter her - bokomtaler vil komme senere. Bienes historie har jeg allerede omtalt.
Ketil Bjørnstads Sekstitallet trenger jeg litt mer tid på - det var veldig hyggelig å møte han igjen, det ble tid for en liten etterpå-prat, en klem vanket det også - Bjørnstad er raus slik. Likeså er han "raus med seg selv" i sine skildringer i denne første romanen i en forhåpentligvis lang syklus på flere enkelte ti-år.
Det første bindet - Sekstitallet hadde jeg allerede fått tidlig i sommer, den er gjennomlest - og jeg lytter lydbokutgaven nå, før jeg drister meg til å omtale den:

 
   



Her er forfatterne i tur og orden i Bokbad:
Maja Lunde og Ole Jacob Hoel - Foto:RandiAa©
Maja Lunde - Det handler om bier - Foto:RandiAa©
Ketil Bjørnstad og Ole Jacob Hoel - Foto:RandiAa©
Helga Flatland og Anne Tønseth - Det handler om Andreas - Foto:RandiAa©
Kari Brænne og Anne Tønseth - Det handler om Tsarfamilien - Foto:RandiAa©
Trude Teige - intens og humørfylt - Foto:RandiAa©
Trude Teige og Anne Tønseth - Det handler om "tyskertøser" og kjærlighet - Foto:RandiAa©

Aschehougs boklansering høsten 2015
Aschehougs boklansering høsten 2016


Saturday, 10 October 2015

Tanker om bok - Jan Boris Stene: Nådegiveren

Tittel: Nådegiveren
Forfatter: Jan Boris Stene
Utgitt: 03.08.2015
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Antall sider: 333 sider
ISBN: 978-82-419-1121-7 

Om forfatteren:

"Jan Boris Stene (f. 1978) er fra Ranheim i Trondheim og arbeider til daglig som lege ved St. Olavs Hospital. Han er gift og har fire barn. Nådegiveren er hans debutroman"
Egen tilføyelse - ellers vet jeg også at han er en ivrig slektsforsker og liker å gå tilbake i tid - i gamle aner - spesielt har han samlet mye stoff om Stene-slekten, og arrangert flere samlinger på Ranheim - sist et stort slektstreff som jeg hadde gleden av å delta på.

Jan Boris Stene ved boklanseringen - Foto:RandiAa©

Forlagets omtale:

Klassisk krim i beste Sherlock Holmes-stil.

November 1916: Den første snøen faller over Trondheim. Doktor Wilberg er ute og går tur i parken ved Vår Frues kirke, hvor han finner tyske konsul Reimers myrdet.
I Wilbergs private bestrebelser etter å avdekke morderens identitet starter en jakt som fører ham inn i byens beste borgerskap. Han stifter bekjentskap med den eksentriske gentlemandetektiven Astor Falkener, og sammen nøster de systematisk i trådene. Men ettersom de nærmer seg morderen, havner de også dypere i en mørk verden av spionasje og hemmelige renkespill.

Mine tanker om Nådegiveren:

Denne kriminal-romanen fikk modne seg en god stund etter at den var lest.   Det er noe jeg ofte gjør med  hensikt. Da blir jeg ikke så opphengt i unødige detaljer når jeg  skal omtale en bok. Det positive er ofte at jeg da fokuserer mer på romanens helhet og stemningen og atmosfæren den gir meg i ettertid.
Man leser den klassiske krimroman-varianten når man føler man har fått nok av den blodige, voldelige kategorien som utgjør det meste på "krim-markedet" i dag. (Leste nylig Paganinikontrakten av Lars Kepler, den var ikke av Keplers "verste", tenkte jeg - helt til jeg nærmet meg den siste delen - da smelte den til av blod som fløt og kuler som ble avfyrt i hytt og vær, smerter og vold og groteske scener).
Nådegiveren var mer fylt med action på det "indre plan" - her var det ikke sider man måtte skumme fort igjennom for å skåne et sart lesersinn - men spennende var det likevel å følge radarparet Falkener og Wilberg i deres utrettelige og møysommelige arbeid for å løse en mordgåte - som ble til flere etter hvert.
I tillegg: for en Trondhjemmer ble historien ekstra meningsfull fordi den utspant seg med et bakstykke av Trondhjem først på 1900-tallet - et historisk glimt av byen, steder, mennesker i året 1916, så godt beskrevet og gjenskapt av forfatteren at jeg faktisk følte at jeg var der på den tiden….
Kjente steder i byen ble flettet naturlig inn i handlingen, slik ble tidsepoken dokumentert - Matzows Hotel og Café i Munkegaten , Café Erichsen i Nordre gate, Folkebiblioteket (som da lå i Håndverksforeningen, Kjøpmannsgaten 12), Circus i Prinsens gate, det første stedet der Studentersamfundet holdt til - for å nevne noen få av de "kjente" stedene
Og det var her i området rundt Vår Frue kirke at det meste foregikk:

Fra bokens cover-innside
Kjemi-professor Astor Falkenberg og doktor Torvald Wilberg blir et hyggelig møte med et etterforskningspar som fungerer utmerket sammen - etter "modell av" Sherlock Holmes og doktor Watson i Arthur Conan Doyles klassikere. Falkener har mange kloke ord å komme med underveis i saken, han sier blant annet: "Teori må tilpasses fakta, aldri omvendt" (s.194) - (noe å tenke på for enkelte innen politi-etaten  anno 2015 også)Likeså fungerte det fint med  mysterier som kombinerte internasjonal politikk og private "anliggender" - og selvsagt lå det godt tilslørt hvor det første mordet hørte hjemme: i storpolitikken eller i familie-problematikken - og uvissheten rundt dette kunne vi beholde gjennom hele romanen helt til den siste delen.
Men min nysgjerrighet ble fra første stund vekket når det gjaldt bakgrunnen til det første mord-offeret, den tyske konsul Reimers, og familiekonstellasjon i hans hjem - der han "lever med tre kvinner" - konen Amalie, hennes søster Klara og dennes datter Else, var også litt mystisk....
Det er doktor Wilberg som gir oss beretningen i 1931, når han har fått de femten år gamle begivenhetene litt på avstand - og han beretter i en forfinet språkdrakt som hører hjemme i borgerskapets Trondhjem - tidlig 1900-tallet.

Beretningen hans går nesten direkte på "sak", altså det første mordet av konsul Reimers - og som den første til mordstedet, rett ved Vår Frues kirke, blir det en hendelse som gir den godeste Wilberg mareritt og mange timers funderinger - 
Litt famlende og urutinert er vår forfatter rett i starten, men han skriver seg etter hvert varm og selvsikker. Handlingen akselererte etter hvert, og med det også min interesse - det som  skapte ekstra spenning og spekulasjon hos meg var at det hele tiden var så uvisst hvilken type forbrytelse det første mordet var - var det internasjonal spionasje og agentvirksomhet i et nøytralt Norge under første verdenskrig - (vi stod jo liksom mellom barken og veden her med tilhørighet til både Tyskland og England handelsmessig og økonomisk), eller var det familiedrama, sjalusi, arve-saker osv ?
(Info: Norge under første verdenskrig - Spionasje )
Det pirrer også vår nysgjerrighet at Wilberg finner en lapp ved den døde, og her følger vi mysteriet rundt denne lappen med noen litt kryptiske navn på, og lappen lar ikke Wilberg  "hvile" før han har funnet forklaringen på den.
Handlingen blir lett å følge etter hvert fordi kapitlene har korte, men ganske talende overskrifter på alle 44 kapitler - disse kapittel-titlene ga meg en nokså "ryddig" lesing, de fikk meg til å fokusere på det som skjedde etter hvert.
Forklaringen rundt "Nådegiveren" får vi på side 128 - det handler om å gi "nådestøt", og en "rask og barmhjertig død" (s.128), og når vi nærmer oss en fullstendig oppklaring, kommer en  mer utførlig forklaring på symbolikken rundt mordvåpenet - de tre "nådegiverne" (s.324) - akkurat dette synes jeg var en kreativ idé som det hele fikk dreie seg rundt. Her skal jeg ikke avsløre noe om denne symbolikken, for den er sterkt knyttet opp til bokens kriminal-mysterium.
Både løsningen og slutten lå kanskje ikke sånn helt opp i dagen fra begynnelsen, leseren lever i uvisshet helt til de siste kapitler - men da får vi utbrodert hele saken, ganske detaljert og forklaring og motiver osv blir grundig "dissekert" - kanskje litt for grundig, og unødig dratt ut her…..mer kunne vært overlatt til leserne å spekulere over kanskje - men i Sherlock Holmes og dr.Watsons ånd var vel all denne "etterpå-forklaringen" på sin plass, muligens - men man følte seg ved veis ende en del sider før boken kom til siste ord.

Konklusjon: 

Dyktig håndverk av forfatteren, ikke noe hastverks-arbeid dette, en gjennomført stil med pen og pyntelig klassisk krim - logisk handling og oppbygning -  og noe av det som kanskje imponerte meg mest som gammel lektor, var det perfekte ved det språklige i denne kriminal romanen - så stilrent og gjennomført - faktisk en nytelse. Så bare det er en grunn til min begeistring og anbefaling av "Nådegiveren" -

Min vurdering: 

Idé, språk, komposisjon, struktur, ryddighet og helhet vurderes til terningkast: 5 Mens handling, driv og suspense får terningkast: 4

Andre omtaler av boken:
 
Litt feil årstid, men her skjedde det altså - Foto:RandiAa©
Vår Frue kirke - Foto:RandiAa©