Monday 10 May 2010

Mine Proust-betraktninger 5: Om Proust - av Samuel Beckett

 
Om Proust
Solums Smale Serie Bind 1. Denne lille interessante boken om Proust fant jeg på biblioteket.Den er oversatt av Morten Claussen, den er også med hans innledning og notes. Solum Forlag, Oslo 1988. Den var kort (ca 75 sider), men kanskje litt krevende..da jeg har studert en del psykologi hjalp det veldig på forståelsen av Becketts synspunkter å se den litt ut ifra Freud og psykoanalysens tidsalder. (I det hele tatt, så er jo Proust selv nokså gjennomsyret av "freudianismen")
.Claussen starter med en innledning om Beckett og Proust (s.67-16). Som ung og lovende forfatter skrev den irske Beckett essay om Proust, 1931. Hans arbeid om Proust så ut til å bli bedre mottatt i London enn i Dublin. Daily Telegraph skrev:Proust er en mester som fortjener en analyse som er like intrikat og omhyggelig som hans eget verk. Mr. Beckett viser seg som en virkelig tolker....et utmerket stykke arbeid, og Beckett er en særdeles fremragende ung mann."

Ordet "intrikat" ble brukt om Becketts analyse her, og det må jeg medgi, denne Proust- analysen var meget spesiell og "intrikat". Som irsk akademiker i Dublin og senere Paris; med et nært forhold til James Joyce (som også tilbrakte store deler av sitt liv i Paris), tror jeg Beckett må ha fattet interesse for de mange likheter som kan trekkes mellom Proust og Joyce.
Disse to store forfatterne møttes knapt i et besynderlig selskap en gang og det var tydelig en slags rivalisering mellom dem...og liten vilje til å anerkjenne eller rose hverandre, har jeg forstått..men Beckett var meget opptatt av begge to, og hadde nok stor interesse av å sammenligne dem.  En annen grunn for Beckett til å studere Proust og skrive om han kunne vel også bunne i en egeninteresse for å finne elementer han kunne nyttiggjøre seg i eget forfatterskap.
Som Proust fulgte også Beckett heller den surrealistiske tradisjonen, enn "tradisjonistenes" vektlegging av naturalisme og realisme. Som Morten Claussen påpeker " Kunst er først og fremst å sette fornuftens vaner til side". (innledningen s.9)
(Hans noe absurde analyse fikk meg til å tenke på hans roman Murphy og på skuespillet  Waiting for Godot som ble lest i studietiden...jeg likte godt surrealismen hos Beckett..kanskje derfor også Proust sin stil tiltaler meg så sterkt)
Det ser også ut til at Beckett tiltales av at fantasi, forestillinger og bilder har så stor betydning hos Proust, og at barndommen med sine lengsler og fantasier er så sentral i På sporet av den tapte tid.
"Beckett peker derfor på at På sporet av den tapte tid handler om en retrospektiv opplevelse av barndommen satt i sving av den kjente Madeleinekaken" (M.Claussen s.10)
Claussen påpeker videre at Proust i "På sporet" er mer opptatt av prosessen å skape - av veien til målet, enn  av det ferdige kunstverk.
Beckett i sin Om Proust vektlegger dette med erindringens betydning hos Proust; og kaller det nærmest et mirakel denne erindrings-prosessen gjennom Madeleinekake dyppet i te - seremonien er en  "Prouståpenbaring"
"Ikke bare Combray og hans barndom, men hele Prousts verden utvikles av en tekopp" (Om Proust, s.33) - videre blir Swann den sentrale erindringsfaktor hos Proust: "Swann er hjørnesteinen for hele strukturen og den sentrale personen i fortellerens barndom." (Om Proust, s.34)

Erindringer og betydningen av disse ser jeg på som noe Proust sin samtid er sterkt opptatt av - og det stod sentralt i freudianismen og psykoanalysen.

Beckett påpeker også betydningen av musikk i Prousts verk, særlig musikken til Vinteuil..hvem var så det?
Kan denne fantasi-komponisten hos Proust være den franske komponisten og pianisten  Gabriel Faure?
Komponisten Jorge Arriagada har i hvert fall prøvd seg på en sonate som han mener kan passe til den Proust har fantasert om - Sonate de Vinteuil. Kan Proust sin sonate være noe slikt?  
"Musikk er det katalytiske element i Prousts verk og åpenbarer betydningen av ordet Defunctus" (Om Proust s.71)
Dette avslutter Becketts essay-bok om Proust, påvirket av Schopenhauer låner han dette maleriske ordet Defunctus: "Life is a task to be done. It is a fine thing to say defunctus est; it means that the man has done his task."...med dette vil han vel si at Proust  har fullbyrdet sitt livsverk .......


No comments:

Post a Comment