Friday, 27 January 2017

Tanker om bok - Ian McEwan: Nøtteskall


Her bruker Ian McEwan virkelig humoren på noe som egentlig er et ganske alvorlig "familie-drama" - og det fungerer kjempebra.
 

Tittel: Nøtteskall
Forfatter: Ian McEwan
Originaltittel: Nutshell
Produsert av: LBF
Først utgitt: 02.01.2017
Spilletid: 04:30:20
ISBN Lydfil: 9788242164438
Målform: Bokmål
Oversetter: Einar Blomgren
Sjanger: Romaner
Innleser: Niklas Gundersen

Jeg brukte lydbokfil fra Lydbokforlaget
Papirutgaven er gitt ut på Gyldendal Forlag 2017, 208sider, ISBN/EAN: 9788205498938

Omtale fra forlaget:

Nøtteskall er en klassisk beretning om mord og bedrag – med en svært original tvist – fra en av fortellerkunstens største mestere.

Trudy bedrar sin ektemann, John. Men ikke med hvem som helst. For mens John forsøker å vinne sin kone tilbake med poesi og kjærlighet, tilbringer hun dagene i ektesengen med hans bror, Claude. Sammen legger Trudy og Claude en utspekulert plan for å bli kvitt John en gang for alle. Lite vet de at planene blir bevitnet av en tredjepart – det snart ni måneder gamle fosteret i Trudys mage. Alt er lagt til rette for et kammerspill av det sjeldne.

Ian McEwan - bilde fra forlagets side - Rettigheter: Eamon McCabe

Om forfatteren:

Gyldendals side
I Wikipedia
Forfatterens web-side

Mine tanker om Nøtteskall:

Ian McEwan er en av mine favoritt-forfattere. Jeg har lest de fleste av bøkene hans på engelsk - og til nå har favoritten vært Saturday fra 2005 (Lørdag - på norsk)
Dette er en forfatter som jeg synes er god til å variere sine temaer - denne er helt forskjellig fra Saturday - her er det faktisk humoren, i alt alvoret, som preger romanen. Og dette er faktisk den første romanen hans jeg tar meg tid til å omtale.
Nøtteskall fant jeg overraskende god - litt genial også, ikke ofte vi får plot og tema presentert fra dette perspektivet.
Jeg var nok litt skeptisk i starten til en foster-hovedperson som snakket - men det fungerte virkelig bra. Slutten ble kanskje litt brå - noen vil vel lure på "hvordan gikk det videre" - men til tross for "plutselig" slutt - det var jo en naturlig avrunding av det hele - skal ikke røpe mer her.
Shakespeare har ofte vært inspirasjonskilde for forfattere opp gjennom tidene - og vi kan jo se denne historien som en ganske moderne variant av Hamlet - her er det en ufødt Hamlet da - og en far (John) og en onkel (Claude - i Hamlet var det Claudius).....og selvsagt "Hamlets" mor (Trude/Trudy - navnet ligner umiskjennelig på Gertrude i Hamlet)som er kjernen i familietragedien - et lite, men viktig persongalleri å forholde seg til - og det gjør romanen ekstra intens og fortettet. Og når det gjelder fosteret, tenker leseren uvilkårlig i Shakespearske baner - To be or not to be - det føltes å være ganske relevant for dette fosteret.
Rivaliseringen om moren er helt klar - Hamlet-fosteret må avfinne seg med situasjonen at onkelen Claude titt og ofte trenger seg inn på hans enemerker når han kopulerer med hans elskede mor. Her er det tydelig to rivaler som kjemper om plassen bokstavelig talt - litt tragikomisk dette.....
Litt sånn på siden fungerer den jo faktisk som en krim-roman også - kanskje gir den leseren et dilemma - skal man ta offerets eller forbryterens parti?
Og romanens tittel? Som de andre romanene til McEwan, er også denne roman-tittelen kort, men likevel dekkende og velvalgt - hele historien og temaet er fortettet og vi får alt servert "i et nøtteskall" - og som fosteret ligger der i livmoren, ligger nøtten der innenfor skallet og fyller hele hulrommet...og fra nøtteskallet serveres vi fosterets tanker - både de små tankene om opphav foreldre og familie, men også om kosthold og verden rundt - han/det har jo fått med seg litt av hvert av lærdom gjennom morens podcast-lyttinger - og så må jo fosteret bare avfinne seg med å bli alkohol-avhengig også - her serverer McEwan oss et meget alvorlig tema - innpakket i satirisk humor, vi må jo bare le av dette tragi-komiske - når fosteret blir veldig skuffet de gangene moren har fornuft nok til å stoppe ved det tredje glasset. Som fosteret forgiftes av alkohol, kommer også "gift" på Shakespeares vis sentralt inn i handlingen her - (sier ikke mer om dette, noe bør avsløres etter hvert for leseren for å beholde spenning og nysgjerrighet rundt plottet)
Som sagt var jeg egentlig skeptisk i starten til selve konseptet - at jeg skulle følge dette talende og tenkende fosteret - og se verden fra det perspektivet - men faktisk så glemte jeg fort det urealistiske i dette og det hele ble ganske reelt og dramatisk etter hvert - man kunne ikke legge fra seg denne boken så lett - her var det driv og spenning fra begynnelsen til slutt. Og jeg følte meg faktisk hensatt til Shakespeares "soliloquy-verden" - (der hovedpersonen har sine lange enetaler som fengsler oss som lesere eller teaterpublikum) - og som Hamlet tumler med tankene om "å være eller ikke være", gjør også fosteret i Nøtteskall det  - det vil si: "han" lurer på om det er verdt å la seg føde inn i denne verden, eller om "han" skal avslutte det hele før det har begynt - fascinerende tanker her - mange lurer vel ofte på om denne verden er noe å trakte etter å bli født inn i - og hvordan gikk det med fosteret? Anbefaler virkelig å lese denne alvors-morsomme romanen -
Terningkast: 5


Andre bloggere som har omtalt denne:
Tine

Rose-Marie 
Åslaug 

 

Monday, 23 January 2017

Tanker om bok: Bokbloggerprisen for 2016 - Kortlisten


Her er bøkene som er nominert og kommet på kortlisten for Bokbloggerprisen 2016

Årets roman - har disse tre nominert:

    Vigdis Hjorth: Arv og miljø (Cappelen Damm) - lest
    Nicolai Houm: Jane Ashlands gradvise forsvinning (Tiden) - lest
    Tore Renberg: Du er så lys (Oktober) - lest


I Åpen klasse er disse nominert:

    Åsne Seierstad: To søstre (Kagge) - lest
    Catherine Blaavinge Bjørnevog: Um sakne springe blome (Samlaget)
    Torgrim Sørnes: Bøddel (Vigmostad & Bjørke) - lest
 

I tillegg kan man gi poeng til en Joker - 6-5-4-3-2-1 poeng til disse seks bøkene

    Leiligheten Nora Szentiványi (Oktober)
    Hviskeren Karin Fossum (Cappelen Damm)
    Hennes løgnaktige ytre Selma Lønning Aarø (Cappelen Damm)
    60 damer du skulle ha møtt Jenny Jordahl og Marta Breen (tegneserie – Forlaget Manifest)
    Blodskraft Lise Grimnes (ungdomsroman – Aschehoug)
    Lars er LOL Iben Akerlie – (ungdomsroman – Aschehoug)

Jeg valgte å gi 6 poeng til en av disse, og nøyde meg med det.

Jeg har lest alle untatt én - men skal etter hvert lese den også. Foreløpig har jeg omtalt bare to av bøkene - men flere omtaler kommer etter hvert.


Thursday, 19 January 2017

Tanker om bok - Monica Isakstuen: Vær snill med dyrene


Tittel: Vær snill med dyrene
Forfatter: Monica Isakstuen
Produsert av: Lydbokforlaget - LBF
Først utgitt: 20.12.2016
Spilletid: 02:43:01
ISBN Lydfil: 9788242164612
Målform: Bokmål
Innleser: Anna Bache Wiig
 

Jeg brukte lydfil fra Lydbokforlaget

Boken er gitt ut på Tiden Norsk Forlag i 2016, 208s, ISBN: 9788210055515

Omtale fra forlaget:

En liten familie på tre er i oppløsning. De klarte det ikke. Karen klarte det ikke. Koret av stemmer melder seg, fra venninner til familieterapeuter, med ord som skal hjelpe: Delt bosted. Mekling. Fordeling. Tilknytning. Forutsigbar adferd. Transitt-fase. Barn er robuste skapninger. Karen lytter til dem, slik en moderne kvinne skal, samtidig som alt i henne gjør opprør. Nei, barnet er mitt. Det er jeg som er dets mor. Det finnes ingenting moderne ved meg.
Likevel kommer spørsmålene: I hvilken grad er rollen som mamma knyttet til det å være familie? Er datteren fortsatt hennes når hun er hos faren? Hvis man er mor den ene uken, hva er man i den andre?
Vær snill med dyrene er en rå, akutt og opprivende roman om å befinne seg i ruinene av et ekteskap sammen med den man bryr seg om aller mest - annenhver uke.

Monica Isakstuen ble tildelt Brageprisen for skjønnlitteratur 2016 for Vær snill med dyrene.

Monica Isakstuen - bilde fra forlagets side - Fotograf: Paal Audestad
Monica Isakstuen er født i Oslo i 1976, og bor nå i Fredrikstad. Hun debuterte med romanen Avstand² i 2009 og har senere gitt ut diktsamlingen Alltid nyheter (2011). I 2014 ga hun ut den kritikerroste romanen Om igjen. Høsten 2016 er hun aktuell med sin tredje roman Vær snill med dyrene.Forfatterens hjemmeside. (Info hentet fra Tiden Norsk Forlag's web-side)

 

Mine tanker om Vær snill med dyrene:

Hva skjer etter skilsmissen? Tenker man mest på sin egen sorg og tap og elendighet og TROR man tenker mest på barnet?
Glimtvis deltar vi i hovedpersonen Karens liv - før skilsmissen og etter skilsmissen, men også i tilbake-flash på hennes barndom med søster og mor, og en far som en gang var der, men så var det bare moren en dag, og mormoren da.
Nå opplever hun selv å bli enslig mor, med et barn som må "deles" med en far - han "eier" jo dessverre halvparten av barnet han også, selv om foreldrene nå er skilt.
Her blir det nesten som en "konkurranse om barnet" - hvem av partene kan være best forelder, hvor har barnet det best - og så får man en ny tilværelse en ny personopplevelse - man er mor i oppstykkede perioder, og man er singel og skilt  kvinne alternativt - det blir nye roller å spille - her blir det snakk om å tilpasse seg situasjonen og den nye rollen. Ikke nok med det - man skuer til fremtiden også, og bekymrer seg over hvordan barnet som eldre eller voksen vil se tilbake på sin barndom - vil barnet ha tatt skade av det som skjedde? Skilsmissen? Vil barnet klandre henne for at hun ikke taklet rollen godt nok som mor i det hele tatt?
Her bygger vel Karens bekymringer på hennes egen erfaring med sin mor - det ikke særlig vellykkede mor-datter forhold de har hatt. Karen preges av en desperat leting etter mening i sin "nye" tilværelse - hun tenker kanskje ikke så fornuftig og rasjonelt - at dette er en overgangsperiode, og at hun med tiden til hjelp vil et slags "normalt" liv igjen - Som leser vil man kanskje unnskylde hennes depresjon,  oppkavethet og kaotiske tankegang - for hun er i en livskrise  - en livskrise som er beskrevet med innsikt og alvor, pluss et snev av selvironi og humor, vi føler med Karen - men, vel - noe overdrevet er vel dette - satt litt på spissen - formålet er å få frem "budskapet" og det synes jeg Monica Isakstuen virkelig greier i denne lille, fortettede romanen.  

Glimtvis anskueliggjør forfatteren hovedpersonens fortvilelse - spesielt gripende er beskrivelsen av den første julehøytiden med et "delt" barn - det får oss til å tenke på at høytidene er alltid vanskelig å komme igjennom når omstendigheter endres i nærmeste familie - også dette med  "torturen" hun gir seg selv i aleneukene illustrer godt hovedpersonens fortvilte situasjon i første "delings-perioden": hun ser filmer og reportasjer som er harde og grusomme - litt for å straffe seg selv kanskje,  eller litt for å trøste seg selv med at andre også kan lide, kanskje mer enn henne selv.
Tittelen på romanen gjenspeiler de mange små "inn-drypp" av dyre-historier som er flettet naturlig inn i teksten - Det fokuseres ofte på det enkle forholdet mellom foreldre og avkom i disse historiene. I dyreverdenen er det ingen problemer med å "dele" avkommet - slik menneskeforeldre har. Akkurat på dette punktet ser vel helst Karen at regelverket skulle ha vært som "i gamle dager" - at det er moren som "eier" barnet mest…..Hun trøster seg med dyrehistoriene og at det "går nok bra". Hun står hardt på at det er HENNE barnet tilhører. Og hun vil ha det enkelt og naturlig - alle formalitetene og papirene og regelverket og alle disse faguttrykkene i barnefordelings-kontrakter er ikke noe hun har bruk for nå i sin situasjon, men skjønner at hun automatisk må opptre "normalt" og skrive under på slikt.

Monica Isakstuen skriver ut i fra en erfaring som mange opplever i dagens samfunn. Spesielt dette å "gi fra seg" barnet til den andre parten for første gang etter skilsmissen, kan være en traumatisk opplevelse. Og dette gir hun en sterk og realistisk skildring av i boken. Hovedpersonen Karen har stadig tanker om hvem som er den rette forelder til barnet. Hvem som skaper det beste hjemmet til barnet. Hvem som lager den beste og mest riktige maten, osv. Det blir en slags konkurranse her - en konkurranse hun så absolutt har bestemt seg for å vinne. 
Skam blir også en tyngende faktor for Karen - hun er opptatt av hvordan omverdenen - kolleger, hennes egen mor ser på henne etter bruddet og barnefordelingen. Det følger skam med et mislykket ekteskap, og enda mer skam vil det være å ikke mestre morsrollen som skilt kvinne.  Man blir mer opptatt av hvordan man er i forholdet til barnet.   
Dagene er preget av fortvilelse, fortvilelse. Men tiden kan vel lege alle sår? Når man står midt i det er det bare håpløshet.
Hele stemningen i boken er sår, men samtidig poetisk og vakker - med innslag av noe rått innimellom - som for eksempel når hun mister besinnelsen og skriker og banner mot barnet, eller gjør rom for noen litt groteske dyrehistorier med pining av snegler og oppklippede meitemarker.
Stemningen i romanen er ganske fortettet fordi temaet virker så fokusert - og at boken er forholdsvis kort, gjør den også spesielt intens - her dreier det meste seg om akkurat det: å miste "kontrollen" over barnet sitt etter en skilsmisse - noe som skaper en "selvsentrert" sorgprosess som blir ganske altoppslukende - de fleste lesere som har vært igjennom samme prosess, vil føle en gjenkjenning, og et optimistisk håp om at tiden etter hvert vil normalisere det hele - men det er bare så ubeskrivelig hardt når det står på...og nettopp dette får Monica Isakstuen frem i denne prisbelønte romanen.
Vær snill med dyrene er så absolutt en lesverdig roman.
Terningkast:4+

Andre bloggere som har omtalt denne:

Video fra forlaget:
 

Sunday, 8 January 2017

Tanker om bok - Gunnar Staalesen: Storesøster


Tittel: Storesøster
Forfatter: Gunnar Staalesen
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 320
Målform: Bokmål
Sjanger: Krim
ISBN/EAN: 9788205495654
(Lesereksemplar fra forlaget)

Jeg brukte også Lydfil fra Lydbokforlaget, spilletid 8timer 43 min. ISBN Lydfil: 9788242163837, meget god innlesing av Lasse Lindtner

Gunnar Staalesen - Foto:Helge Skodvin - Fra Gyldendal Forlags side

Omtale fra forlaget:

Varg Veum får overraskende besøk på kontoret sitt, av en kvinne som presenterer seg som hans halvsøster. Kvinnen har et oppdrag til Veum. Hennes guddatter, en nitten år gammel sykepleierstudent fra Haugesund, flyttet fra hybelen sin i Bergen to uker tidligere. Siden har ingen hørt fra henne. Hun har ikke etterlatt seg noen ny adresse. Hun svarer ikke på mobiltelefonen. Politiet har ennå ikke tatt saken alvorlig.
Veum påtar seg oppdraget. Etterforskningen avdekker halvt fortrengte ugjerninger og oppmagasinert hat. Den fører Veum til konfrontasjon med en voldelig og kriminell MC-bande og på sporet av et fellesskap som utfolder sin livsfarlige virksomhet i internettets dunkle anonymitet.
Møtet med storesøsteren skal også komme til å vise Veum ukjente sider av hans egen forhistorie. Til slutt ender det med en kamp på liv og død, også for Veum.

Mine tanker om Storesøster:

Krimserien om Varg Veum ser ut til å nærme seg tjue romaner nå, fra den første kom i 1977 - og forfatteren har antydet at det kommer flere - Varg Veum begynner å dra litt på årene, men han har jo også en sønn som kan overta "yrket"

    Bukken til havresekken (1977)
    Din, til døden (1979)
    Tornerose sov i hundre år (1980)
    Kvinnen i kjøleskapet (1981)
    I mørket er alle ulver grå (1983)
    Svarte får (1988)
    Falne engler (1989, Bokhandlerprisen)
    Bitre blomster (1991)
    Begravde hunder biter ikke (1993)
    Skriften på veggen (1995)
    Som i et speil (2002, Rivertonprisen)
    Ansikt til ansikt (2004)
    Dødens drabanter (2006)
    Kalde hjerter (2008)
    Vi skal arve vinden (2010)
    Der hvor roser aldri dør (2012)
    Ingen er så trygg i fare (2014)
    Storesøster (2016)


Ser ut som det er mye jeg har gått glipp av her - ettersom hans siste Varg Veum bok er den første jeg leser i serien......

Og jeg fant den både velskrevet og strukturert og i tillegg opplevde jeg en gjenkjennende beskrivelse av lokaliteter i Bergen - slik jeg husker det fra besøk der i Saudalskleivane i Mjølkeråen og andre steder….., (Haugesund er han også innom - det fikk meg til å gjenoppfriske besøk der i gamle dager.)
Det er "forfriskende" når krim-forfattere skriver romaner med bakgrunnsteppe fra hjembyen sin - og det var på tide at jeg stiftet bekjentskap med en krim-forfatter fra Bergen også, min egen hjemby Trondheim har fått god dekning av krim-forfattere som Fredrik Skagen, Jørgen Brekke, Roar Ræstad, Jan Boris Stene - for å nevne noen.
"Storesøster" starter med privatetterforsker Varg Veum som får sitt oppdrag av en "ukjent" storesøster, Norma Johanne Bakkevik -   hennes guddatter Emma er plutselig blitt borte - og samtidig med oppklaringen av en forsvunnet ung studine, støter Varg på et mysterium i høyeste grad angår hans eget liv. Her utspilles flere familie-temaer og familie-relasjoner. Vi hører om ulykkelig oppvekst og fraværende fedre, ungdommer i desperat leting etter mening i livet - en leting som også kan føre dem til tragiske avgjørelser når det gjelder eget liv, seksuelle overgrep som fører til livsvarige traumer - ja, dette er noe av det realistiske alvoret som blir tatt opp i "Storesøster".  Et annet tema er skildring av MC miljø fra den mest negative siden - sikkert realisme i dette.
Staalesens gode evne til å beskrive miljøer og mennesker, gjorde dette til en positiv lese-opplevelse - Varg fremstår som en sympatisk etterforsker der vi formelig følger han fra dør til dør når han må drive oppsøkende virksomhet for å forfølge spor og sette sammen puslespillet for å løse saken med den forsvunne ungpiken - her er det forresten flere storesøstre med i fortellingen og flere brødre som blir viktige etter hvert som historien utvikler seg - og fortid og nåtid (som her er 2003) knyttes logisk sammen -  men her skal jeg ikke røpe noe som tar bort spenningen.  
Mitt første møte med Gunnar Staalesen var faktisk på Gyldendals høstmøte 2016 i Trondheim - jeg leser jo litt kriminalromaner innimellom de andre romanene og faglitteraturen jeg leser - og når jeg ser hans meritt-liste i Wikipedia, på Gyldendals forfatterside og forfatterens hjemmeside - er det litt rart at hans siste roman Storesøster med helten Varg Veum,  ble den første jeg leser av han. (En kuriositet som også tilsier at jeg burde ha lest en Varg Veum- roman langt tidligere: Som ganske ung, rundt den tiden Gunnar Staalesen debuterte, var jeg faktisk tilfeldigvis invitert til et middagsselskap hos hans far - som var stolt over sønnens forfatterdebut - dette fikk vi mimret litt over da jeg snakket litt med han på Gyldendals høstmøte)
Jeg hadde forhåndstanker om hvordan Staalesens krim-bøker ville være - men lettet og positivt overrasket ble jeg da forhåndsbedømmelsen ikke holdt helt stikk - Storesøster var ikke preget av vold, brutalitet og råskap som jeg hadde tenkt Varg Veum var eksponent for. Jeg liker (bare) krim med mening og krim med spenning uten unødig råskap og "fråtsing" i voldelige scener. Og plottet bør også omhandle meningsfylte temaer - og her var temaene både interessante og viktige - Storesøster ble en god og positiv lese-opplevelse, og jeg leser gjerne flere Varg-Veum-bøker.
Terningkast: 4+
 

Andre som har blogget om Storesøster:
Intervju med forfatteren - Dagsavisen

Fra Gyldendals høstmøte i Trondheim - Mona B. Riise
- Gunnar Staalesen - Jørn Lier Horst - Foto:RandiAa©

Thursday, 5 January 2017

Tanker om bok - Elena Ferrante: Historia om det tapte barnet

Foto:RandiAa©
Tittel: Historia om det tapte barnet
Originaltittel: Storia della bambina perduta
Forfatter: Elena Ferrante
Forlag: Samlaget
Oversetter: Kristin Sørsdal
Språk: Nynorssk
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 572
Serie: Napolikvartetten
ISBN: 978-82-521-8880-6

Jeg brukte både papirutgaven fra Samlaget og lydfil fra Lydbokforlaget, utgitt 05.10.2016, spilletid 17timer 20min, ISBN Lydfil: 9788242163769, vakkert lest på nynorsk av Silje Breivik

Omtale fra forlaget:

Ei kraftfull avslutning på historia om eit livslangt vennskap
Dette er den fengslande historia om to kvinner, den briljante, boklærde Elena og den lidenskaplege, ubereknelege Lila. Begge er no vaksne og har store drama i livet bak seg. Begge slost ein gong for å komme seg vekk frå strøket der dei vaks opp – eit nabolag prega av vald og ufridom.
Elena har gifta seg, flytta til Firenze, stifta familie og gitt ut fleire kritikarroste bøker. Men no har ho komme tilbake til Napoli for å vere saman med mannen ho alltid har elska. Lila, derimot, har aldri lykkast med å frigjere seg frå Napoli. Ho har blitt ein suksessrik bedriftseigar, men nærkontakten med den verda ho alltid har tatt avstand frå, set ho på prøve. Men Lila er ustoppeleg, uregjerleg, uforgløymeleg!
Med Napoli som bakteppe, ein by like forførande som han er farleg, i ei verd i dramatisk endring, er historia om eit livslangt vennskap fortald djupt ærleg og med ein briljans som saknar sidestykke. Dei fire binda i denne serien utgjer ei lang og eineståande historie som lesarane vil vende tilbake til igjen og igjen, og som Elena og Lila sjølve vil dei kvar gong oppdage nye ting.
Den fjerde og avsluttande boka i Napoli-kvartetten stadfestar attesten New York Times har gitt forfattaren Elena Ferrante: «ein av vår tids største romanforfattarar».
Frå italiensk ved Kristin Sørsdal.

Mine tanker om Historia om det tapte barnet - moden alder - alderdom:

Noen betraktninger rundt forfatteren: Det vi vet om pseudonymet Elena Ferrante er at hun/han er født i Napoli og har gitt ut flere anerkjente romaner siden debuten i 1992 - men det var først med Napolikvartetten at den internasjonale berømmelsen kom. Forlaget kjenner identiteten, men ellers er det fortsatt en hemmelighet. Det kan være flere grunner til at denne forfatteren har foretrukket "å skrive anonymt" - hva enn grunnene er, må jeg si det var et ganske genialt trekk når det gjelder disse bøkene. Litterært sett er det kanskje ikke så positivt, at mange både innen media og leserskaren, har vært mer opptatt av spekulasjonene rundt "Hvem er Elena Ferrante" en å nyte hennes Napoli-kvartett romaner.
Men suksess har serien hatt og penger har den vel innbragt til forlagene  - 1700 sider er oversatt til et levende nynorsk av Kristin Sørsdal, noe som også tjener det norske sidemålet - Sørsdal er vel også en av initiativtakerne til at dette ble en norsk boksuksess - hun ble tiltrukket av Napoli og så var det gjort - Og nå er Napoli-kvartetten fullkommen:

Den fjerde boken i Napoli-kvartetten er lest forlengst  - den kom som et antiklimaks - jeg både likte den og på samme tid ble jeg litt skuffet over slutten - den ble liksom ikke helt avsluttet - slik jeg følte det da. Jeg skal ikke gjengi særlig mye av innholdet - jeg prøver bare å rekonstruere tankene mine og følelsene da jeg leste denne - en god stund siden nå.
I denne siste boken er det en god del som blir avklart - og mange spørsmål blir besvart. Nå fikk jeg langt klarere forståelse av hovedpersonene Elena (Lenu) og Lila og deres felles "venn" Niro - Jeg hadde forestilt meg at de to venninnene ville "smelte" mer og mer sammen til én person - for å si det slik - men her trer karakterene tydeligere frem som selvstendige enkelt-individer. Og vi har fulgt deres forunderlige hat-kjærlighets vennskap gjennom disse bøkene - fire bøker som for meg fortonte seg bedre og bedre utover i Elena Ferrantes nærmest maniske skriveprosess.
Handlingen og spenningen strammes mer til i dette siste bindet - Napoli med alt det som foregår der er fortsatt bakteppet - vi har fulgt utviklingen i fremskritt, men også i kvinneundertrykkelsen, politikkens råskap og korrupsjon, klassekampen, og Elenas "svik" når hun streber seg opp fra fattigdommen til en fremgangsrik og godt betalt forfatter, mens Lila har kjempet sin kamp på en annen måte - kanskje vært mer tro mot seg selv og det hun hele tiden har stått for -  jeg syntes denne siste boken ble enda mer engasjerende fordi det var de tre hovedpersonene (eller først og fremst de to venninnene) som var det altoverskyggende fokus - dukkene deres som vi traff i bok en og som etter hvert forsvant dukket også opp til slutt - og virket som et ganske sterkt symbolsk image

Vi følger vekselvis venninnene fra tretti-års alderen frem til "nåtid" - venninnene nærmer seg sytti-årsalderen . I denne siste boken  "kaprer" Elena endelig sin Nino til fordel for den trofaste trygge mannen hun giftet seg med. Lila på sin side har et trygt samboerskap på mer eller mindre vennskapelig basis med Enzo - og etter å ha vært geografisk adskilt noen år, flytter Elena tilbake til Napoli, byen Lila har vært "trofast" mot hele tiden. Hun har suksess i yrkeslivet, men forlater en trygg mann for sin store besettelse Niro Sarratore, og de to døtrene hennes kommer nok heller ikke alltid i første rekke hos henne - faktisk er det Lila som trår til og hjelper når kaoset er størst hos Lenu.
Som tittelen sier er også et barn sentralt i denne boken - det er en vakker og spennende historie, - jeg skal ikke røpe hvilket barn det er og tragedien som ligger i dette - samtidig som det er en reell historie, om et tapt barn - så ligger det også mye symbolikk her - barnet kan ha en dobbel betydning (vennskapet deres? identiteten deres fra barn til alderdom?) - og hvor ble det av "barnet"?
Lenu blir på en måte enda sterkere knyttet til Lila - og Elenas forfatterskap blir nok en gang hjulpet frem av forholdet til venninnen - hun overtar notater og dagbøker fra Lila - og bruker venninnens liv når hun skriver, og det uten Lilas tillatelse. Historien om "Et vennskap" blir til - det er både en vakker og en tragisk historie - denne delen synes jeg er noe av det fineste i boken. Elena setter sin egen suksess foran vennskapet til Lila - hun bruker hennes liv for å fremme sin egen karriere - dette snur vel litt på det synet leseren har på Elena fra starten av bokserien - og sympatien blir enda større for Lila, hennes liv, problemer, og tragedie - Lila er nok den viktigste og mest interessante (hoved) personen i denne serien….hun var den "briljante" - hun viste også at hun kunne skape seg en karriere om hun ville, både når det gjaldt nyskapning innen data-teknologien og som forretnings-leder.
"Mysteriet" fikk vi allerede i bok en "Mi briljante venninne" - det var Lila som var forsvunnet - og når vi kommer til veis ende, er så mysteriet løst? Er Lila kommet til rette? Og er livene til disse to "sammensveisede" venninnene falt på plass? Er identitetene deres stabilisert? Eller er det mer som er blitt borte eller forsvunnet enn det tapte barnet? - For de som enda ikke har lest denne siste romanen i Napoli-kvartetten: Noe av svarene finnes der etter hvert - om man funderer eller filosoferer så kommer man kanskje nærmere en "oppklaring" eller forståelse - om man ikke kommer til full klarhet i eksistensen eller sameksistensen til disse to venninnene - så er det vel kanskje fordi livet ofte er uutgrunnelig - ikke alle valg man gjør, eller handlinger man utfører i livet kan forklares eksplisitt alltid - slik er det vel her også - det ligger en mystisisme over denne roman-serien - og det er vel kanskje det som gjør den så spennende ......
Vi får kanskje en anledning til å skjønne enda litt mer når en TV-serie på 32 episoder kommer.

Og forfatteren får vi en sjanse til å møte igjen med en ny bok - Svikne dagar som kommer våren 2017

Terningkast:5

Andre som omtaler denne i bloggen sin:

Her er mine omtaler av Napoli-kvartetten:
Se også min omtale av Elena Ferrante: Svikne dagar

 

Tuesday, 3 January 2017

Tanker om bok - Edvard Hoem: Land ingen har sett

Tittel: Land ingen har sett
Forfatter: Edvard Hoem
Produsert av: LBF
Serie: Familien frå Rekneslia
Først utgitt: 15.11.2016
Spilletid: 10:27:48
ISBN Lydfil: 9788242163974
Målform: Nynorsk
Sjanger: Romaner
Innleser: Edvard Hoem


Papirutgaven er gitt ut på Oktober Forlag  2016,  412 s.  ISBN 978 82 495 1691 9
Jeg brukte både
boken fra Oktober Forlag  og lydfil fra Lydbokforlaget (interessant når forfatteren selv leser)

Omtale fra forlaget:

Brørne Eilert og Anton Edvard sender brev til kvarandre over Atlanteren eit par gonger i året. Dei arbeider hardt for å bli gjeldfrie. Ute i verda rasar den første verdskrigen, og titusenvis døyr i skyttargravene på vestfronten.
I Romsdal driv Anton Edvard ein gard som er for liten til å dekke utgiftene hans. Om vinteren er han med på fisket frå fiskeværet Bjørnsund, det er eit nådelaust slit som kan gi stor forteneste. På Alberta-prærien blir Eilert tvinga til å dyrke opp eit stadig større område for å auke kveiteproduksjonen da prisane fell ved krigens slutt. Den etter kvart store familien til Eilert blir råka av ei ulykke som snur opp ned på alt.
Den opprørske Gjertine kjem til eit vegskilje i livet og legg ut på si siste store reise til Ravenscrag i Saskatchewan. I Molde blir systera Serianna eit anna menneske på grunn av sorga som mannens død påfører henne. Ho snakkar med slåttekaren som om han framleis var i live.
Land ingen har sett er den tredje romanen i den store krøniken om Knut Hansen Nesje og slekta hans. Med poetisk kraft levandegjer Edvard Hoem historia om dei eventyrlystne menneska som reiste over Atlanteren for å bygge eit nytt samfunn, og dei hardt arbeidande menneska som valde å bli heime for å skapa framgang og betre tider på Norges jord.

Edvard Hoem - Foto:Paal Audestad - fra forlagets side
Om forfatteren

Mine tanker om Land ingen har sett:

Når man har lest Edvard Hoems to første bøker av denne slekts-krøniken (Slåttekar i himmelen - 2014 og Bror din på prærien - 2015), er man blitt så hektet på å følge denne familien videre, at man har utålmodig ventet et år på å få høre nytt om disse menneskene som man nesten har begynt å føle nærhet til.
I denne tredje boken i serien kommer vi nærmere vår egen tid  - det er tiden rundt første verdenskrig - årene fra ca 1912 til 1927, og vi følger Hoem familiene bosatt på ulike steder - Dakota i USA, Alberta i Canada (Norsk-canadiere) og Molde og Nordvestlandet i Norge.
Jeg skal ikke begi meg ut på å gjengi for mye av handlingen i romanen, (se linker til slutt, der finner man noe mer om handlings-innholdet hos to andre bloggere)
Men kort oppsummert står dette sentralt:
De to brødrene Anton Edvard og Eilert står sentralt i historien - og de står sentralt i hverandres liv, selv om de ikke fikk vokse opp sammen - Eilert ble den som dro og frister lykken i Canada, og Edvard Hoems farfar Anton Edvard driver gård hjemme - der han som barn ble  "gitt bort" til en onkel som ikke hadde arving. Småbruket Hoemsbakken er lite og endene møtes ikke uten at han forlater familien og drar på fiske innimellom. Og vi hører at han og Berit Anna i 1917 får en sønn som han oppkaller etter Knut Nesje, slåttekaren vi hørte om i første bok av "slektskrøniken" - han som ble far til Edvard Hoem.
Disse to brødrene greier å holde et nært forhold, selv om avstanden er stor og brevene er bare et par i året.
Det er interessant å følge begge i slitet og nøysomheten og ærgjerrigheten med å skape velstand i den gården de forvalter. Begge er godt forankret i sin kristne tro - og dette gir dem vel en slags mening og trøst når slitet er som verst. Og begge jobber hardt for å skape levelige forhold for en stor barneflokk, og også med tanke på å sikre sin egen alderdom
Eilert venter tålmodig på at livet på prærien skal bli enklere og bedre - samtidig "mister" han etter hvert noe av norskheten sin - men han legger grunnen for sine etterkommere som han skjønner vil bli "naturalisert" i det nye landet. - Han kom seg ikke hjem til morens begravelse - men i slutten av denne tredje boken følger vi han som enkemann på en spennende visitt til Norge, han tar seg også tid til å ta veien om sin bror Bastian Georg i København - (han hadde rømt i 1916 fordi han var militærnekter)
Vi får også følge den gryende velstandsutviklingen både blant nybyggerne og de som strevde hjemme. Gårds-maskinene kommer etter hvert - og Eilert er ikke lite stolt når han kan skaffe seg en bil.
Det er en vemodig slektskrønike som nok er av allmenninteresse - det er utrolig mange i Norge som kan finne en del av slekten sin "over there"  - Slik blir Edvard Hoems slektskrønike noe vi kan identifisere oss med og lære noe av.
(Da jeg begynte med slektsforskning for en del år tilbake, fant jeg plutselig ut at jeg hadde slektninger både i USA, Canada, England og New Zealand - det var brødre/søstre av oldeforeldre som hadde dratt - på en gammel web-side har jeg noen fjerne slektninger som gir sin historie - Se:"Another Story")
Likevel må nok "Et land ingen har sett" sies å være av spesiell interesse for Edvard Hoems slekt.
Gjennom en fin sammenveving av diktning og fakta levendegjør han livet for mennesker som ble igjen i fødelandet og for de som fristet lykken og forlot gamlelandet - dette er mesterlig skildret, det var slit og arbeid, savn og lengsler både blant "hjemmesitterne" og amerikafarerne - når de først hadde forlatt hjemlandet, ble det ikke så enkelt som det er i dag, å ta en liten "svipptur" for å besøke gamlelandet - ikke en gang når det var begravelse av nære slektninger, kunne man få tatt turen "hjem" igjen.
Dette er en roman-serie som blir en slags kultur-arv for leserne - det er spennende å lese om "de gode gamle dager" som var alt annet enn gode for størstedelen av befolkningen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet - det var gode grunner til å forlate landet for en stor del av befolkningen som ville søke lykken der de trodde den var, og det var gode grunner til å bli igjen i Norge og slite og streve og alltid håpe på at bedre tider ville komme - og det gjorde det jo også - vi kan takke forfedrene for den velstanden de la grunnlaget til for oss som lever i dag. 

Les og vær stolt av forfedrene....og så venter vi på fortsettelsen - Edvard Hoem sier det kommer flere bøker i serien.

Terningkast:4 (+)


Mer om innholdet i disse bloggene:
Tine
Rose-Marie


Mine omtaler av Hoems slektskrønike:
1. Slåttekar i himmelen
2. Bror din på prærien
3. Land ingen har sett