Monday 24 April 2017

Tanker om bok - Jo Nesbø: Tørst


Denne er rå! Topp spenning for lesere som liker denne stilen - og det tror jeg det er mange av.

Tittel:Tørst
Forfatter: Jo Nesbø
Produsert av: LBF
Serie: Harry Hole-serien
Først utgitt: 21.03.2017
Spilletid: 18:41:53
ISBN Lydfil: 9788242164360
Målform: Bokmål
Innleser: Thorbjørn Harr
Sjanger: Krim og spenning

Jeg hadde lydfil fra Lydbokforlaget  - med veldig god innlesing av Thorbjørn Harr

Papirutgaven er utgitt på Aschehoug forlag, 2017, 528sider, ISBN 9788203361661


Jo Nesbø - foto av Thron Ullberg - fra forlagets side

Omtale fra forlaget:

«Tørst», Jo Nesbøs 11. bok om Harry Hole.
Et drapsoffer blir funnet i sitt hjem med bitemerker i halsen. Kroppen er tappet for blod. Kan det være vampyrisme - et svært omdiskutert felt i psykiatrien?
Tidligere etterforsker Harry Hole vet bedre enn noen at flere av krimhistoriens verste seriemordere har vært diagnostisert som nettopp vampyrister.
Men Harry har et annet motiv for å bistå politiet - morderen som slapp unna.

Mine tanker om Tørst:

De fleste av krim-bøkene til Jo Nesbø er ”Harry-Hole-bøker” – og Tørst  er den 11. i rekken – jeg har lest alle elleve – Det er 20 år med Harry Hole - Den første var Flaggermusmannen som kom i 1997 og den 10. var den jeg likte best: Politi som kom i 2013.
Her er en oversikt over Jo Nesbø-bøker jeg har lest - og datoer for lesingen/lyttingen:



Jo Nesbøs bøker har jeg lest først og fremst av nysgjerrighet – nysgjerrig etter å se hva mange liker innen kriminal-litteraturen - men jeg har jo egentlig alltid syntes at dette er litt for rått og "over-kill" for meg - likevel har jeg altså lest denne siste også - Tørst - som er "verre enn verst", og jeg kommer sikkert til å lese en eventuell oppfølger også....
Alle Harry Hole bøkene har et forrykende tempo og action-faktoren er høy – men denne slår vel alle rekorder. For de som lett blir skremt av å se eller høre om blod, blir dette kvalmende sterk kost - her er det vampyrisme og blodsutgydelser i stort monn. Men det er ikke bare en "vanlig" blodsugende vampyr som går løs – her er det et monster med en uhyggelig jern-tanngard av skarpe hogg-tenner vi har med å gjøre. Kan det bli mer skremmende? Dette fenger nok en god del lesere som er opptatt av ”fenomenet” vampyrisme – Jo Nesbø vekker nok manges interesse her – førsteopplaget skal visst være på optimistiske 300000 eksemplarer – Boken tenderte nesten over i fantasy genren, synes jeg – og det har aldri vært min lese-preferanse.
Blod, vold, tortur, mishandling og umettelig sex-behov er det mye av i Harry Holes politi-hverdag – og i Tørst topper det seg skikkelig - jeg må innrømme at jeg synes mange av kvinnene portretteres med et nokså uhemmet sex-liv – (vel, jeg er vel kanskje noe prippen og gammeldags i synet på denne ”sex-fikseringen”) 
Harry Hole har egentlig trukket seg tilbake fra all etterforsking til fordel for undervisning ved Politihøyskolen, men selv for han blir dette så makabert at han føler et kall til å få has på denne uhyggelige seriemorderen som "dater" kvinner gjennom ”Tinder-app-systemet” – her blir det et kappløp med tiden før altfor mange kvinner blir offer for jern-tanngarden.
Hole blir trukket ut av familie-idyllen - livet skulle egentlig nå være ektefellen til den vakre Rakel og ”pappa” til hennes sønn Oleg, som har valgt utdannelse ved politiskole som sin stefar. Det så endelig ut til at han hadde funnet freden og lykken i sitt liv – men vi vet jo at Hole ikke er laget slik at han ser hell og lykke og optimisme i sine omgivelser – så her får vi nok en del hint på at lykke er ikke noe man kan ta for gitt.....
Hole lar seg vel også bruke her slik at den usympatiske politisjefen Mikael Bellmann skal få ros og ære og en lettere vei til politisk karriere som kommende justisminister. Men i bunn og grunn er det nok hans eget "kall" som styrer Hole nok en gang. Vampyr-morderen legger opp til en ”lek” som han selvsagt fristes av – og den livsfarlige duellen er i gang.
Man møter mye av det samme persongalleriet i alle Harry Hole-bøkene, og det er hyggelig – de fleste av Harry’s kolleger er positive mennesker – og ikke på linje med Bellmann – politimannen Truls Berntsen er ikke alltid ”ren” og gjør noen svært dumme valg innimellom – men i denne romanen fikk jeg faktisk sympati for han etter hvert – den menneskelige skildringen Nesbø gir av Berntsen her, er noe av det som traff meg mest denne gangen. Positiv og vellykket er også den sentrale doktordisputasen i Tørst – opplegget og gjennomføringen av denne er et av høydepunktene.

Karakterskildringene er noe av det beste i boken, vi møter et veldig spennende persongalleri – blant annet en lege som er spesialist på blod, en ny-utdannet politispire - Anders Wyller, Katrine Bratt som har saken, den trauste Bjørn Holm med Toten dialekt og beina godt plantet i bakken, traust er også psykologen Ståle Aune, og her må det innhentes enda en ekspert psykolog, Hallstein Smith - og mange andre spennende typer.
Og så er vi på mange kjente navngitte steder i Oslo da – og det gjør lesingen ganske ”hjemlig” til tross for all gruen.

Ros skal også Nesbø ha for at han gang på gang greier å få leseren med seg på: ”aha – her har vi morderen” – og så var det ikke slik likevel – her gikk jeg i fellen flere ganger, mer skal ikke røpes.


Bok-tittel og cover-bilde er også noe som fenger ved denne romanen – det bloddryppende mordvåpenet, den grusomme tann-innretningen, skaper uhygge før man åpner boken, og ”tørst” er både morderen på sin ustoppelige leting etter blod-”kilder”, og tørst er også Harry Hole  - bare han tillater seg å tenke det – tørst på å oppklare mord-gåter, og tørst på alkohol – viljen til å holde seg helt borte fra alkohol er som oftest sterk nok – men når det røyner på som verst, sitter alltid leseren med frykten for at han skal slukke den (alkohol) tørsten også.

Konklusjon:

Her var mer vold, grøss, utspekulert ekkelhet enn jeg egentlig tåler - spennende, men langt fra "pen og pyntelig" krim - Spekulativ. Populistisk. Over stokk og stein. For grusom for meg - men man kan jo velge å ikke ta det så seriøst,  jeg tror Jo Nesbø har en humoristisk lek med leserne her - hans "over-kill" blir nesten noe komisk som man rister på hode av og konstaterer at den godeste Nesbø har i hvert fall fantasien på plass.
Det er en stor leserskare som elsker Harry Hole - og vil nødig gi slipp på han - det ligger nok til rette for en fortsettelse etter denne. Og jeg vil igjen falle for fristelsen til å lese den også, selv om jeg foretrekker "rolige", psykologiske thrillere.

Rent subjektivt er dette et terningkast 4 for meg fordi jeg oppfattet den altfor rå og spekulativ - men ser jeg på Trøst som representant for den genre den står for, så gir den vel alt og mer til egentlig - jeg skjønner at denne slår an og vil ha en stor og begeistret leser-skare. (Sett fra den vinklingen er vel terningkast 5 mer objektivt.)

Mine omtaler av andre Jo Nesbø-bøker:

Wednesday 19 April 2017

Tanker om bok - Elena Ferrante: Hjemreise

 
En sterk og urovekkende debut-roman av Elena Ferrante

Tittel: Hjemreise
Original-tittel: L'Amore Molesto - 1992
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 1994
Format: Innbundet
ISBN13 9788205224766
EAN 9788205224766
Serie: Vita
Språk: Bokmål
Sider: 171
Utgave: 1
Oversatt til norsk av Brit Jahr



Omtale fra Den Norske Bokdatabasen:

Delia konfronteres med sin families dystre fortid etter morens merkelige død. Romanen er en barndomserindring der ubehagelige og foruroligende minner dukker opp. Samtidig får Delia en større forståelse for det som har skjedd i fortiden og for sin egen identitet. Boken er forfatterens debutroman, og er hedret med to litterære priser; Elsa Morante-prisen og Premio Oplonti d'Oro.

Mine tanker om Hjemreise:

Jeg var litt nysgjerrig på denne Elena Ferrantes aller første roman – gitt ut i 1992, den ble oversatt til norsk av Brit Jahr i 1994. Originaltittelen - L'Amore Molesto - synes jeg sier mer enn den norske tittelen – (det er ikke noe glansbilde av kjærligheten).
Romanen hadde en "seriøs" utgivelse i den såkalte Vita-serien som Gordon Hølmebakk stod bak. Men Ferrante fikk ikke noe stormende gjennombrudd i 1992, som hun senere fikk med Napoli-kvartetten.

Jeg hadde boken på fjernlån fra Nasjonalbiblioteket, så jeg leste den raskt igjennom bare mens jeg satt på biblioteket.  Det viktigste jeg oppdaget ved min raske gjennom-lesing, var at den er meget velskrevet – og at det essensielle i  romanen var søking etter røtter, eller identitet.  
Hovedpersonen Delia er på leting etter svar på hvorfor moren døde, eller valgte å dø – samtidig finner hun ut noe om seg selv – jeg synes stemningen ble ganske mytisk. På sin leting mister kanskje hovedpersonen noe på veien, og finner noe annet – på en måte er det tapt uskyld. Når hun går tilbake i tid, ser hun episoder og det som har hendt i fortiden i et annet lys – det kan være smertefullt å se sannheten og realitetene i de illusjonene man har hatt. Delia sitter med mange ubesvarte spørsmål etter morens begravelse – hun vil vite mer om morens siste tid – men letingen fører henne også tilbake til egen barndom – det blir en sår konfrontasjon med den dystre fortiden –
Delia vandrer i Napolis gater – hun vil finne sannheten om moren, om familien – og slik også sin egen identitet. Avsløringene er urovekkende – Napoli-volden er også til stede i denne romanen, slik den gjennomsyret Napoli-kvartetten - på sin vandring møter hun også morens elsker Caserta, sønnen hans Antonia, og hun konfronteres med sannheten om farens voldelige temperament – Mest smerte var det kanskje å revurdere synet på moren - forholdet til moren var vondt og ambivalent – et hat-kjærlighets-forhold. Moren var ikke det glansbildet hun ønsket å se. 

En sterk og urovekkende roman - Terningkast:4+

Andre bloggere som har omtalt denne:
Åslaug i Min bok- og maleblogg
Tine sin blogg
 
Her kan boken leses på nett.

Boken er også filmet - her er et lite video-klipp av L'Amore Molesto:
 


Her er mine omtaler av Napoli-kvartetten:
Se også min omtale av Elena Ferrante: Svikne dagar
Se også min omtale av Elena Ferrante: Hjemreise 
Se også min omtale av Elena Ferrante: Kvelande kjærleik

Etternotat: Februar 2018 - Nyutgivelse av denne hos Samlaget:
Tittel: Kvelande kjærleik
Forfatter: Elena Ferrante
ISBN: 9788252193374
Sidetall: 170
Andre medvirkende: Kristin Sørsdal(Oversetter)
Språk: Nynorsk
Forlag: Samlaget
Originaltittel: L'amore molesto
Hovedtittel: Kvelande kjærleik
Utgivelsesdato: 12.02.2018 



Monday 10 April 2017

Tanker om bok - John Hart: Syndenes forlatelse

Mine tanker om Syndenes forlatelse:

En sitrende stemning av mystikk, syd-stats atmosfære, ulidelig spenning og skremmende ondskap - men man øyner litt håp. (forts....)  

Tittel: Syndenes forlatelse
Originaltittel: Redemtion Road
Forfatter: John Hart
Produsert av: LBF
Først utgitt: 13.09.2016
Spilletid: 14:40:39
ISBN Lydfil: 9788242164117
Målform: Bokmål
Oversetter: Christian Rugstad
Sjanger: Krim og spenning
Innlest av: Bendik Østbye Johannessen

Jeg brukte lydfil fra Lydbokforlaget, og papirutgaven fra Font forlag, 559 sider, heftet ISBN 9878281694156 Utkom: februar 2017 (Hardcover:Utkom: september 2016 - ISBN: 9788281693722)

Omtale fra forlaget:

Etter fire års stillhet fra spenningsmesteren John Hart - den litterære thrillerens mester, er «Syndenes forlatelse» en svært etterlengtet utgivelse som innfrir til det fulle.

Elizabeth Black er en omstridt helt, politikvinnen som egenhendig reddet en ung jente fra en låst kjeller og drepte to brutale kidnappere. Men hun er også en kvinne med en fortid og en hemmelighet. Og hun er ikke den eneste. Politimannen Adrian Wall blir endelig løslatt etter tretten års fengsling og mishandling for et drap han kanskje ikke har begått. Den første han møter utenfor murene er en fjortenåring som venter på ham med en revolver for å hevne drapet på sin mor. Men gutten er Adrians minste problem – han erkjenner snart at livet var tryggere i fengsel. Og mens de alle på hver sin måte søker syndenes forlatelse, blir et lik svøpt i mykt lin oppdaget på alteret i en forlatt kirke dypt inne i skogen.

John Hart - Foto:RandiAa©
Om forfatteren - Font forlag
John Harts web-side
Bøker av John Hart gitt ut på Font forlag

Mine tanker om Syndenes forlatelse - (forts.....):

Dette ble nesten litt for sterk kost for meg - Kunne ikke lytte lenge om gangen - Ulidelig spennende. Og veldig mye som skjedde fra første til siste side.... Her kommer ondskapen i mennesket virkelig frem. Er dette troverdig da? Skjer det slikt i fengslene? Og i familiene, og i politiet?  Man bør ikke miste troen på mennesker og på det gode. Jeg skal ikke røpe for mye av handlingen - men sentralt står dette med hevn eller tilgivelse - i visse sammenhenger lurer man virkelig på om det finnes "syndenes forlatelse" for alt. Jeg fornemmer at John Hart er inne på noe etisk viktig her - hva er best for et menneske som har blitt urettferdig behandlet, såret og skadet på kropp og sinn - skal man ta hevn og få oppreising slik, eller skal man gi slipp på hevntanker, se fremover og skape seg et verdig liv med selvrespekt? - Man kan lese denne romanen som noe annet enn en ulidelig spennende og skrekkinngydende kriminal-roman av den røffeste typen.  Jeg valgte å lese noe samfunnskritikk inn i boken – om det er realistisk så er det ganske skremmende – fengselsvesen, politietat og kirkens ”tjenere” får sine dype riper i lakken her – om det var til trøst, våget jeg å tro at det ikke er norske forhold som beskrives – her settes også familieforhold i fokus (både hovedpersonen Elizabeth Black, og Channing som ble voldtatt, og 14-åringen Gideon som mistet moren for en drapsmann hadde alle tre kompliserte familierelasjoner, spesielt til fedrene) – 
I denne romanen utspilles en kamp på liv og død i yt tempo, en kamp mellom onde og gode krefter – og dessverre så hadde de onde kreftene overtaket for det meste – her måtte jeg stoppe lydboken og ta pauser titt og ofte – dette ble for brutalt for den ”sarte” leser.
Og avsløringen er kanskje også noe uventet mot slutten. Jeg skal ikke gå særlig inn på handlingsforløpet – men for meg var det spesielt spennende at settingen var lagt til North Carolina – og der oser det av sydstatsatmosfære – jeg har vært der og opplevd stemningen. Det var også enkelt å holde rede på persongalleriet – en del av karakterene var portrettert på en skremmende negativ måte – spesielt fengselsansatte, som vi møter tidlig i romanen.
Mest interessant var det nok å følge Elizabeth, politietterforskeren som blir anklaget for å ha drept to seksualforbrytere – etter hvert forstår vi at Elizabeth bærer på en temmelig mørk historie selv, og dette går som en ledetråd gjennom hele handlingen – I tillegg til Elizabeth følger vi nært Adrian, Elizabeths spesielle venn og politi-kollega som har sittet inne i 13 år anklaget og dømt for å ha drept en kvinne (Gideons mor Julia) – Elizabeth er vel den eneste som tviler på hans skyld, alle andre har lagt han for hat og gjør livet som fri mann ganske uutholdelig for han. Adrian betyr mye for Elizabeth - han var politimannen som reddet henne bokstavelig talt fra stupet da hun var ung jente.
Elizabeth har også tro på og et sterkt bånd til Channing som ble voldtatt av de to mennene Elizabeth hevder å ha drept, og gutten Gideon som sørger over sin mor som Adrian angivelig skal ha drept.
Ikke nok med disse kompliserte forholdene, det går også en seriemorder løs – er det Adrian som nettopp har sluppet ut av fengsel, eller…..?
Og seriemorderen? Ikke lett å gjette seg til hvem det er – avsløringen blir kanskje noe uventet - troverdig eller ikke? Men det er vel mange forskrudde mennesker i den virkelige verden også…
Litt paradoksalt og forunderlig er det med John Harts ”brutale” romaner – om temaene er ”stygge” og voldelige, så er språkbildet elegant og vakkert. Så blir det på en måte ”høyverdig” litteratur. Og når alt er som svartest, så kommer det av og til noen linjer med lys og håp og menneskelig godhet – det hjelper leseren til å sitte igjen med et snev av tro på at det finnes noe godt i alle mennesker.
Når alt det positive er sagt, må jeg innrømme at bokens avslutning ble noe banal og eventyraktig. Epilogen "7 måneder senere" kom liksom litt på siden av alt annet - her mistet jeg tråden litt.

Hvis jeg trekker for alle detaljerte grusomheter som ikke falt helt i min smak og den noe "banale" slutten i epilogen gir jeg boken et terningkast 4 - Om fantasi, litterære kvaliteter, moralske dilemmaer og spenningsmomenter skal vektlegges mest, får den et terningkast 5 -   Uansett: Dette er anbefalt spennings-lesing
 

Møte med forfatteren på Moholt bibliotek - Foto:RandiAa©
Anita i Artemisias verden likte også denne.
Omtale også hos Bjørnebok