Saturday, 26 September 2015

Tanker om bok - Jørn Lier Horst: Nattmannen

Tittel: Nattmannen
Forfatter: Jørn Lier Horst
Produsert av: LBF
Først utgitt: 29.08.2009
Spilletid: 08:58:35
Antall CDer: 7
ISBN CD: 9788242147530
Målform: Bokmål
Sjanger: Krim og spenning
Innleser: Yngve Berven

Jeg brukte lydboken (lånt på biblioteket), den ble utmerket lest av Yngve Berven - Papirutgaven ble utgitt på Gyldendal forlag i 2009, 303 sider, ISBN13 9788205393998


Nattmannen omtale fra forlaget:


En uhyggelig aktuell krim fra politimannen Jørn Lier Horst Larvik, Vestfold, høstmorgen i tett tåke. Da tåka trekker seg tilbake: et kvinnehode på en stake midt på Larvik torg. Identiteten er ukjent, men hun er åpenbart ung. William Wisting står overfor det mest groteske drapet i sin karriere som politimann. Hele Norge er rystet, mediene krever rask oppklaring, og presset blir ikke mindre når et nytt lik blir funnet, dratt opp fra elvedypet. Etterforskningen bringer Wisting til brutale miljøer; våpenhandlere, narkotikasmuglere og rå utnyttelse av de mest forsvarsløse blant oss.
Jørn Lier Horst - Foto:Jesper Magerøy - Gyldendal
Info - Wikipedia
Jørn Lier Horst sin web-side
Wisting-serien i kronologisk orden:
  • Nøkkelvitnet – (2004)-lest
  • Felicia forsvant - (2005) 
  • Når havet stilner - (2006) 
  • Den eneste ene - (2007)-lest
  • Nattmannen - (2009)-lest
  • Bunnfall - (2010)-lest
  • Vinterstengt - (2011)-lest – mottok Bokhandlerprisen for denne
  • Jakthundene - (2012)-lest - vinner av Rivertonprisen for denne og Glassnøkkelen og Svenska Deckarakademins pris för bästa till svenska översatta kriminalroman
  • Hulemannen - (2013)-lest
  • Blindgang - (2015)-lest

Mine tanker om Nattmannen:

Dette er femte kriminalromanen med William Wisting - og her forflytter spenningen seg til fremmede deler av verden for å finne pusle-biter til oppklaring av to brutale mord.
Og spenning er det fra første stund i denne boken - å sette hoder på stake er ikke akkurat noe som hører nåtiden til i Norge - og tankene kan gå til eldre tider med halshugging til skrekk og advarsel, til hoder på Nidstang, og til den mystiske og skremmende nattmannen som hadde en sentral men tabu-belagt rolle i vårt samfunn.

Dette er åpnings-scenen i boken: Tidlig om morgenen er Vera på vei til sin bokhandlerjobb når hun oppdager det blodige, avhogde hodet til en ung kvinne på toppen av en stake.
Så starter da Wistings nitidige arbeid for å finne kroppen som hodet har vært på - han skjønner det er en sammenheng da et nytt lik av en mann dukker opp i elven - både kvinnen og mannen er av utenlandsk opprinnelse. Etter hvert får vi innblikk i et brutalt miljø hvor både våpen, narkotika, barn og asylmottak er ingredienser - sentralt i oppklaringen står også Wistings journalist-datter Line, hun kjører sitt eget løp - og etter hvert faller mange biter på plass  - historien rommer også litt romantikk både for Wisting og datteren underveis, i tillegg til en snartur til Afghanistan.
Miljøet og udådene i Nattmannen fant jeg høyst troverdig - jeg følte at jeg fikk innsyn i en verden jeg ikke kjente så godt til - men stolte på at forfatteren ga meg et riktig bilde av skyggesidene i vårt samfunn. Ekstra pluss med lokal-miljø for lesere i Larvik området selvsagt - men for andre lesere er det også litt fint å få beskrevet et sted i Norge slik - gjennom Horst-bøkene jeg hittil har lest, synes jeg nesten jeg har blitt kjent-mann i Larvik-distriktet - ved et besøk i byen en gang, kommer jeg sikkert til å ha disse Wisting-bøkene i tankene, og huske igjen enkelte steder beskrevet.

Nattmannen - oppsummering og konklusjon:

Denne var topp spennende, og realistisk også - med aktuelt tema, en spennende og interessant etterforskning - og en sympatisk og fungerende politietat - slik man ønsker i et velfungerende samfunn. Wisting selv er den bunnsolide, sympatiske, moralske etterforskeren som man ønsker å være på parti med - en helt slik jeg foretrekker han i kriminalromaner - Jeg forestiller meg at Horst har puttet inn en del av sine egne gode egenskaper i denne karakteren, og det er jo bare positivt - og så har han gjort han i slekt med polforsker Oscar Wisting som opererte sammen med Roald Amundsen, og genetisk gitt sin politihelt noen av de sympatiske egenskapene hos denne helten også.- Og så journalist-datteren Line da - høyst medvirkende og aktiv denne gangen.

Nattmannen var nok en del mer blodig og voldelig enn de andre Wisting-bøkene jeg har lest - men når de voldelige affærene blir knyttet til handlingen som et "nødvendig" element for forståelsen av et miljø, av et spesielt klientell, så har det en funksjon - og jeg "led ingen større nød" under lyttingen - at leseren ble ført på en reise til Afghanistan og fikk litt innblikk i hva som foregår der - var også en spennende "bit" i denne romanen - og jeg imponeres alltid over hvordan Jørn Lier Horst tar oss med på så mange ulike, spennende "oppdrag" - og faktisk av og til gir leserne et innblikk i skyggesidene av dagens samfunn.
Anbefalt lesing på kriminal-roman fronten dette, mitt terningkast blir: 5
 

Video-klipp - litt bokreklame fra forfatteren:

Mine omtaler av William Wisting serien:



Wednesday, 23 September 2015

Tanker om bok - Jørn Lier Horst: Nøkkelvitnet

Tittel: Nøkkelvitnet
Forfatter: Jørn Lier Horst
Produsert av: LBF
Serie: William Wisting-serien
Først utgitt: 12.09.2013
Spilletid: 08:26:45
Antall CDer: 7
ISBN CD: 9788242157034
Målform: Bokmål
Sjanger: Krim og spenning
Innleser: Helge Winther-Larsen


(Ypperlig lest av Winther-Larsen)
 

Papirutgaven ble første gang utgitt i 2004 på Gyldendal Forlag, 241sider, ISBN13 9788205327467
Jørn Lier Horst - Foto: Jesper Magerøy - Gyldendal
Jørn Lier Horsts web-side
Info - Wikipedia

Wisting-serien i kronologisk orden:

  • Nøkkelvitnet – (2004)-lest
  • Felicia forsvant - (2005) 
  • Når havet stilner - (2006) 
  • Den eneste ene - (2007)-lest
  • Nattmannen - (2009)-lest
  • Bunnfall - (2010)-lest
  • Vinterstengt - (2011)-lest – mottok Bokhandlerprisen for denne
  • Jakthundene - (2012)-lest - vinner av Rivertonprisen for denne og Glassnøkkelen og Svenska Deckarakademins pris för bästa till svenska översatta kriminalroman
  • Hulemannen - (2013)-lest
  • Blindgang - (2015)-lest

Forlagets omtale av Nøkkelvitnet:

Den anerkjente krimforfatteren Jørn Lier Horsts debutbok, Nøkkelvitnet, er en realistisk fortelling bygd på en autentisk sak. Preben Pramm har ligget død en uke. Han er naken, bundet og har vært utsatt for rystende tortur. Huset er endevendt, men det ser ikke ut til at drapsmennene har funnet det de lette etter.
Pramm hadde ingen slektninger eller venner, og tilsynelatende ingen kontakt med mennesker rundt seg. Hva var Pramms hemmelighet? Hvorfor måtte han dø så brutalt?
«Saken er omtalt som et av de mest brutale og bisarre drapene i nyere norsk kriminalhistorie. På min første dag på jobb i Larvik-politiet fikk jeg slippe forbi sperrebåndene og inn på åstedet. Det var en spesiell opplevelse å skritte over dørterskelen og følge i fotsporene til en ukjent drapsmann. Opplevelsen av å gå fra rom til rom og se de nådeløse sporene en kamp på liv og død ble starten på mitt forfatterskap.»
Jørn Lier Horst, politiførstebetjent og forfatter

Mine tanker om Nøkkelvitnet:

Denne første romanen i William Wisting-serien bygger på en kjent, uløst kriminal-sak - her er litt bakgrunns-stoff for de som måtte være interessert: Løses Ronald Ramm-saken på TV i kveld? (Dette var fra 2011) Wikipedia.  NRK-nyheter - Ronald Ramms datter uttaler seg. Gamle saker kan tas opp igjen.(2014).  Skal ha tilstått drap. (2011)

Dette er altså den første boken i William Wisting-serien - til debut-bok å være er den meget god - spesielt realistisk blir den fordi den altså er litt dokumentarisk - men det er klart at Jørn Lier Horst har gjort sin egen vri på saken slik at dette blir "diktning" i form av en roman, og ikke  en dokumentarisk beretning i form av en "tørr" politi-rapport. Jeg skal ikke utbrodere handlingen så mye - boken ga spenning nok for alle som liker krim-bøker -  men jeg konstaterer at Jørn Lier Horst har utviklet seg til å bli en dyktigere og enda mer selvsikker kriminal-forfatter etter hvert - denne når ikke topp-rangering hos meg, som flere av de senere bøkene om W. Wisting gjør. Det må nevnes at  Wistings datter Line var ikke helt "etablert" og aktiv i denne første boken -  kanskje det hadde sitt å si også. Denne første Wisting-boken var kanskje ikke så "helstøpt" som de andre jeg har lest - den gled liksom litt ustrukturert ut mot slutten - dette trakk litt i negativ retning - men du verden, det endrer ikke mitt syn på min betegnelse: ualminnelig solid forfatterskap gjennom hele serien...... så Wisting-serien håper jeg "ingen ende tar".....
 

Lanseringen av William Wisting i denne første boken, ser jeg i ettertid var et vellykket påfunn av forfatteren - vi merker med en gang at han er politi-etterforskeren som ikke hopper på de enkleste løsninger, eller forfølger en hypotese som låser saken i et uheldig spor. Vi lærer også å kjenne denne politimannen som en person med høy moral og medmenneskelige egenskaper, en person som ikke er full av fordommer eller intolerante holdninger overfor mennesker på skyggesiden, eller mennesker med "uheldige" vaner eller "syndige" svakheter. Wisting går løs på oppgaven med et åpent sinn.
I motsetning til den virkelige Ramm-saken, forblir ikke Wistings Pramm-sak uløst - bare for å ha sagt det….,ellers vil jeg ikke røpe noe av handlingsforløpet her….
Det er også forbundet med en del realisme at Jørn Lier Horst har "avklart" med Ronald Ramms datter at det var OK å bruke dette stoffet i en kriminal-roman - flere tips og opplysninger har visst kommet inn om denne saken etter utgivelse av boken også - og det er jo bra i og med at tidligere "foreldede" saker, lettere blir gjenopptatt nå.

Jeg gir bare en kort omtale av denne første Wisting-boken, men kommer snart "tilbake" med en fyldigere omtale av den siste Wisting-boken jeg har lest: Nattmannen……

Denne gir jeg terningkast: 4
 

Mine omtaler av Jørn Lier Horst-krim:

Sunday, 20 September 2015

Bokbloggertreff - det fjerde - 12.09.2015 - Bokbloggerprisen for 2014 - Del 3

Bokblogger-komitéen - Silje, Elin, Elisabeth, Line og Gro - Foto:RandiAa© 
Bokbloggertreff 2015 - dette er det fjerde Bokbloggertreffet, og det er andre gang Bokbloggerprisen deles ut. Og som vanlig ble anledningen for mitt vedkommende kombinert med en Oslotur som omfattet familiebesøk og venne-besøk og strakte seg over flere dager.
Bokbloggertreffet lørdag 12.09.2015 ble avholdt i Cappelen Damms forlagshus - vi har tidligere losjert hos Aschehoug og Gyldendal - en grei rullering dette. Vi var litt færre denne gangen - noe som hadde en liten fordel: Man kunne rekke å være sosial med de fleste. Hele arrangementet strakte seg faktisk over 12 timer for mitt vedkommende - jeg dro til sentrum klokken 10 og var "hjemme" klokken 22. 
Timene frem til Bokbad med de nominerte og prisutdelingen gikk veldig raskt - vi skjerpet hjernene med en litteratur quiz - en meget avansert sådann - og vinnerlaget kunne hente premiene ved å være de første til å forsyne seg fra bok-bordet vi selv var giverne til. - Etter hjerne-skjerpingen hadde vi en interessant utveksling av synspunkter rundt dette med bok-blogging - vi skiftet også "bord-partnere" og slik fikk jeg anledning til å møte noen "nye" bokbloggere.
Quiz og Bokbytte - iPhone-foto:RandiAa©
Før bokbadingen og prisutdeling hadde vi en interessant og "matnyttig" stund i passasjen utenfor forlaget - her var det servering av spennende retter etter oppskrifter fra "Trines mat" - mens vi lyttet til interessant samtale mellom Anette Garpestad fra Cappen Damm og Trine Sandberg som lanserte sin nye bok:
Anette Garpestad og Trine Sandberg  - iPhone-foto:RandiAa©
Det var fulltallig oppmøte av alle de nominerte til Bokbloggerprisen 2014
De nominerte i klassen - Romaner:
Nominerte i Åpen klasse :
Etter tur ble de nominerte bokbadet av vell-forberedte bokbloggere - slik at vi tilhørere fikk et utvidet inntrykk av forfatterne vi hadde nominert og stemt på.
Silje og Marit Kaldhol - Foto:RandiAa©
Silje og Ida Hegazi Høyer - Foto:RandiAa©
Line og Ingvild H. Rishøi - Foto:RandiAa©
Line og Simon Stranger - Foto:RandiAa©
Elisabeth og Aina Basso - Foto:RandiAa©
Elisabeth og Ida Jackson - Foto:RandiAa©
Og Bokbloggerprisen 2014 i klassen Roman ble Aina Basso med Finne ly - Min omtale:
Aina Basso - Foto:RandiAa©
Bokbloggerprisen 2014 i Åpen klasse ble Ingvild H. Rishøy med novellesamlingen Vinternoveller - Min omtale:
Ingvild H. Rishøi - Foto:RandiAa©
Vi kan konkludere med at også dette Bokbloggertreffet - det fjerde i rekken - 2015 hadde vært et vellykket arrangement - komitéen hadde gjort en utmerket jobb - og så håper vi at enda flere Bokbloggere har anledning til å slutte opp om neste års Bokbloggertreff......
Vi gikk på by'n og hadde en velfortjent middag sammen og bokpraten fulgte selvsagt med oss til "Politiker'n":
Vi venter på middagen - iPhone-foto:RandiAa©
Her er mitt Flickr-album fra dette og tidligere Bokbloggertreff:
Bokbloggertreff - Bokfestival - Bokbloggerpris - Oslo, a set on Flickr - Photos:RandiAa©
Bokfestival - OsloBreakfast at Blå DørBokfestival - OsloBokbloggertreff - Oslo - 15.09.2012Bokbloggertreff - Oslo - 15.09.2012Bokbloggertreff - Oslo - 15.09.2012
Bokbloggertreff - Oslo - 15.09.2012Bokbloggertreff - Oslo - 15.09.2012Bokbloggertreff - Oslo - 15.09.2012Bokbloggertreff - Oslo - 15.09.2012Bokbloggertreff - Oslo - 15.09.2012


Bokbloggerprisen for 2014 Del 1
Bokbloggerprisen for 2014 Del 2
Bokbloggerprisen for 2014 Del 3 


Tuesday, 8 September 2015

Tanker om bok - Vigdis Hjorth: Snakk til meg


Tittel: Snakk til meg
Forfatter: Vigdis Hjorth
Innbinding: Lydbok-CD
Utgivelsesår: 2010
Innleser: Cathrin Gram
Spilletid: 7:33
Antall enheter: 6
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202335670

Jeg brukte lydboken - Lyttet 04.01.2011, repetert på blogg-dato - Papirutgaven er gitt ut på Cappelen Damm i 2010, antall sider er 267, ISBN/EAN:9788202335014

Vigdis Hjorth - fra forlagets side - Foto:Kjell Ruben/Palookaville
Om forfatteren Vigdis Hjorth: 
Fra forlagets side
Fra Wikipedia

Noen av Vigdis Hjorts bøker jeg har lest:
Snakk til meg - Omtale fra forlaget:

En forsiktig middelaldrende kvinne reiser til Cuba og overrasker seg selv. Er det kjærlighet hun opplever? Møtet med kontrastenes Cuba, skjønnheten, fattigdommen, varmen mellom menneskene, rokker ved hennes verdensbilde. Hun reiser hjem, og starter prosessen med å få den cubanske mannen inn i Norge.
Snakk til meg handler om å justere kurs midt i livet, og ta noen uforferdete valg. Om en kvinnes forhold til seg selv, sin fortid og til de myndigheter hun så langt i sitt liv har vært lojal mot. Til en elsker. Og ikke minst til en sønn.

 

Mine tanker om Snakk til meg:

En sentimental, banal historie - enslig kvinne på jakt etter eventyr, til sol og varme og spennende menn - en søt historie, med romantikk og spenning? Nei, dette er nok på langt nær en karakteristikk av Vigdis Hjorts alvorsfylte og melankolske roman - den tenderer nok mer over i det tragiske.

Hovedpersonen Ingeborg, en tørr, kjedelig middelaldrende, ensom enke er egentlig ikke en tankeløs, naiv lykkejeger - hun har bra innsikt i sin egen situasjon, men er fastlåst i en tilværelse som hun ikke evner å komme ut av - i teorien har hun kunnskaper om sin "situasjon", men i praksis greier hun ikke å endre på livet sitt. Reisen til Cuba er et drastisk forsøk på å "gjøre noe".

Hun greier ikke å kommunisere med sin egen sønn - i fremmede omgivelser blir hun en anonym, og slipper seg løs en stund - men det eksotiske og fremmede blir nok enda mer eksotisk og fjernt når "det" kommer til Norge.

Ensomheten og angsten for selve livet ser ut til å være Ingeborgs byrder - og engstelsen blir vel heller ikke mindre i møte med det fremmede og eksotiske.

Dette synes jeg er den mest intense og den vakreste av Vigdis Hjorts bøker hittil - hun skildrer en hovedperson som vi føler vi kjenner etter hvert - en som vi får sterk medfølelse med.

Den varmblodige Cubaneren Enrique  blir "katalysatoren" som lokker frem de varme følelsene i henne, som for en stund redder henne ut av ensomheten, gir henne menneskeverd - eller kanskje enda mer: "kvinne-verd" - gir henne en følelse av å leve igjen. Han er velutdannet jurist, men må underholde turister med sang og musikk for å ha noe å leve av. ( Vigdis Hjorths  beskrivelser av Enriques Cuba og livet der var så fascinerende - at jeg bestemte meg for at dit måtte jeg reise.)

Vigdis Hjorth driver frem to interessante historier og relasjoner i denne romanen - det gir leseren litt ekstra å forholde seg til:

Det er relasjonen mellom kulturer - en varm og sydlandsk og en kald, nordisk reservert - en fra den fattige, udemokratiske verden som møter en fra den rike, "vellykkede", demokratiske verden.

Og så er det relasjonen mellom en mor og en ung, student-sønn - eller rettere sagt mangelen på relasjon - moren "snakker" til sønnen gjennom hele romanen - og lengter etter at han skal snakke til henne……hun gransker seg selv for å finne ut hvor det gikk galt, hvorfor hun ikke har lykkes i kontakt med sønnen - hun pines av skyldfølelse.

Mot slutten av romanen øyner man håp - en slags forløsning, Ingeborg har gått gjennom en prosess, en endring - reisen til Cuba har ført til en slags indre reise for Ingeborg - hun er "på vei" - hun har begynt å se omgivelsen og samfunnet, og autoritetspersoner på en "ny" måte - en mer hensiktsmessig måte

Oppsummering og konklusjon

En tragisk, god roman - ikke uten håp - hovedpersonen er på vei, bare dette at hun med sin mistro til mennesker rundt seg, våget å kaste seg inn i eventyret på Cuba, var jo et skritt i riktig retning.

Det hun sier helt til slutt i romanen, underbygger den følelsen jeg hadde av at Enrique var hennes forløser, en katalysator - hun sier noe slikt som (fritt gjenfortalt, jeg brukte lydbok):"Hun respekterte han, og angret ikke, han hadde ledet henne inn i den store, virkelige verden som det kjentes ut som hun hadde vært langt borte fra - at prosessen hun har vært med på har åpnet noe i henne - gjort henne romsligere for seg selv og andre. Hun er "et annet sted" etter dette, og på vei til et sted enda lengre borte - hun er blitt klokere"

Det ligger vel i dagen at hovedpersonen er mer i kontakt med verden og seg selv nå på slutten av romanen - og kanskje står hun bedre rustet til å komme sønnen sin i møte?

Det hadde vært interessant å følge Ingeborg videre - i en oppfølger til "Snakk til meg"

Dette er hittil den beste romanen jeg har lest av Vigdis Hjorth - den anbefales med et terningkast:5


Flere Vigdis Hjorth-omtaler i Reading Randi:
 

Monday, 7 September 2015

Tanker om bok - Vigdis Hjorth: Et norsk hus

Foto:RandiAa© - iPhone
Forfatter: Vigdis Hjorth
Tittel: Et norsk hus
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår:2014
Antall sider:192
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN:9788202451806
Kategori: Romaner

Jeg lånte boken på biblioteket, og leste den gjennom noen "intense" formiddagstimer. 
Vigdis Hjorth på Kapittel 11 - Stavanger - Foto:RandiAa©
Om forfatteren Vigdis Hjorth: 

Et norsk hus - omtale fra forlaget:

"... hun hadde en foruroligende følelse av at det var dramatisk, foregikk en avgjørende verdikamp like i nærheten, men hun var ikke i stand til å lese situasjonen."
Alma er glad i det gamle tømmerhuset sitt med tomten som strekker seg opp mot skogen. Det er et ganske velstående nabolag, og hun er skilt, med voksne barn, og jobber som tekstilkunstner. For å overleve kreerer hun faner for korps og fagforeninger, og leier ut en del av huset. Nå flytter et ungt polsk par inn.

Mine tanker om et norsk hus:

Vigdis Hjorth har jeg fulgt som forfatter siden bøkene hennes begynte å komme i rask rekkefølge på 1980-tallet. I de siste årene synes jeg at hun har blitt veldig god til dette å "ta samfunnet vårt på kornet"
Her er noen av hennes bøker jeg har lest - den beste tror jeg er Snakk til meg:



I starten av romanen Et norsk hus lurte jeg litt på hvor dette bar av gårde - men man skjønte raskt tegningene da "spillet" mellom den etnisk norske Alma og den polske leietakeren kom i gang - Alma tror i utgangspunktet dette skal gå helt greit - "fordomsfri" som hun er. "Toleransen" har hun på plass - men virkeligheten fortoner seg ikke alltid som man har forestilt seg.

Hos Vigdis Hjorth er alltid humoren med - uansett alvoret i situasjonen. Og om dette "norske hus" ikke er helt perfekt, (noe man ser etter hvert) - så er i hvert fall Vigdis Hjorths bruk av det norske språk alltid en fryd for leseren.
Man fryder seg også over kommunikasjonen, eller mangel på kommunikasjon mellom disse to kvinnene - det blir nok som oftest en poeng-ledelse hos den geskjeftige, ordrappe polske kvinnen - ja, det er også morsomt - lite kan hun av både norsk og engelsk, men uttrykke seg det greier hun likevel - og i sluttfasen gir den polske klart uttrykk for sin mening om Alma - "I avisen det står at du er kulturell person. Jeg har en annen mening" - til tider er det en hissig kamp som foregår mellom disse to - og man veksler vel litt på hvem man skal heie på…..
Det hele starter altså når de nye leieboerne til Alma er et polsk par - tidligere har leieboerne ikke voldt særlig problemer - Alma er skilt og tekstilkunstner, og har stort hus som hun egentlig ikke har råd til - i hvert fall ikke uten leieboere. Men leieboere er uansett plagsomt for Alma - for hun ønsker ikke så mye kontakt med andre - hun liker sitt eget selskap best - da gjene med en god porsjon vin som tilbehør, de voksne barna og kjæresten omgås hun stort sett på sine egen premisser. Men så endres tilværelsen radikalt med dette polske paret tett innpå - det er mye hun må ta stilling til, den polske ektemannen må i fengsel i Polen, kona og den vesle datteren blir tilbake i leiligheten - det blir ikke lett å få inn husleien, altfor store strøm-regninger skaffer de henne også - og ikke følger de normene med søppelsortering og parkering.
For Alma er det forholdsvis greit å få uttrykt menneskelig samkvem og samhørighet på de fine fanene hun lager for skoler og lag - verre er det å leve opp til dette i "real life" - etter hvert blir Alma mer og mer desperat og hun "ordner opp" - men hva er det som skjer i slutten av romanen når hun på nytt må ut på markedet etter leieboere…..?

Min konklusjon: Et norsk hus er en roman som vekker til ettertanke - den gir ingen fasitsvar på "sameksistensen" mellom "nordmenn" og "de utenfra" - men den peker i hvert fall på at ikke noe er bare svart eller hvitt, ikke noe har enkle, opplagte løsninger.

Som i sine andre romaner, er også denne med sterke innslag av eget liv og egne erfaringer - selve huset er likt med Almas hus, Alma er skilt og kunstner - slik også med Vigdis Hjorth.

Alma, på linje med nordmenn flest, vil betegnes som"liberal og tolerant" - men slike begreper står gjerne for fall når realitetene og hverdagen blir for nærgående. Disse fine "begrepene" var fasade og stakk ikke så dypt…
Her er det to parter som kanskje føler seg krenket - kanskje aller mest Alma - hennes normer og regler og behagelige tilværelse blir satt på prøve - riktig opprørt blir hun - mon tro om dette fører til endringer hos hovedpersonen? Vil nærkontakten med dette polske ekteparet, deres normer og livsmønster få hovedpersonen Alma til å revurdere sin tankegang, vil hun få litt mer selvinnsikt? - Eller forblir hun den samme?

Her var det viktige temaer som enhver kan ha nytte av å tenke litt nærmere over. Terningkast i retning:5


Video-klipp - (Video:RandiAa©) av Vigdis Hjorth, gjort på Kapittel 11 - det viser litt av hennes engasjement og humor:

Andre bloggere som har omtalt Et norsk hus:


Flere Vigdis Hjorth-omtaler i Reading Randi:

Friday, 4 September 2015

Tanker om bok - Jo Nesbø: Mere blod


Tittel: Mere blod
Forfatter: Jo Nesbø
Produsert av: LBF
Først utgitt: 14.08.2015
Spilletid: 05:11:08
Antall CDer: 4
ISBN CD: 9788242170712
ISBN Lydfil: 9788242162335
Målform: Bokmål
Sjanger: Krim og spenning
Innleser: Thorbjørn Harr
 

Jeg brukte lydfil fra  Lydbokforlaget - papirutgaven er gitt ut på Aschehoug forlag, 2015, ISBN 9788203352979, 235 sider
Jo Nesbø - foto fra forlagets side - fotograf Paal Audestad
Jo Nesbø, forfatter,musiker, siviløkonom, fotballspiller  - skrevet barnebøker, voksen-krim-bøker, mottatt mange priser, skaperen av politihelten Harry Hole, internasjonalt kjent med sine krim-bøker oversatt til 40 språk - og ja, hvem kjenner ikke han.
Mer info her, og på hans egen web-side 

Det jeg har lest av Jo Nesbø's bøker:

Omtale fra forlaget:

Oppfølgeren til bestselgeren «Blod på snø»!
Etter ti Harry Hole-bøker, «Hodejegerne» og «Sønnen», skapte Jo Nesbø et helt nytt romanunivers med «Blod på snø», som raskt toppet bestselgerlistene. «Mere blod» er den etterlengtede oppfølgeren.
I august 1977 går en mann av bussen i ei ødevbygd på Finnmarksvidda. Han kaller seg Ulf, har ingen bagasje og hevder at han er kommet for å gå på jakt. Blant læstadianere og samer møter han en kultur som både er gjestfri og ekskluderende, hjelpsom og fremmed. Bygdas klokker, Lea, låner ham en rifl e og en jakthytte, hvor midnattssola holder ham våken mens han hvileløst vokter det storslåtte, men monotone viddelandskapet. Og det går etter hvert opp for Lea og hennes sønn Knut at Ulf ikke er jeger, men bytte. Og at jaktlaget er på vei.

Mine tanker om Mere blod

Mine tanker om Mere blod:

Her blir vi raskt satt inn i handlingen - og smått om senn blir noe avslørt om denne rømlingen fra Oslo som har havnet på den lille plassen Kåsund der oppe i Finnmark - vi er på slutten av 1970-tallet - han kaller seg Ulf - han vil dukke under jorden for farlige folk er ute etter han.  Det gjelder noe oppgjør i narkosaker - Hvem han er av persongalleriet i Blod på snø, var ikke så lett å oppdage - det samme kunne det være - fokuset er lagt på denne nykomlingen i for han et helt fremmed miljø - det er natur, det er villskap, det er samer, det er våpen og jakting, det er kvinner, det er tro og overtro, læstadianere og spåkone. Den første han møter er den merkelige samen Mattis - en figur som har en sentral plass gjennom hele boken.
Ulf har penger med seg, noe å skyte med også. I tillegg skaffer den vakre klokkeren Lea han en rifle. En liten jakthytte blir skjulestedet - men like vel som han greide å unnslippe til ødemarken langt der nord, så greier nok etter hvert forfølgerne hans å oppspore han - og her blir det en spennende "hauk og due"-lek.
Det er vold og grusomheter i denne boken også, men heldigvis ikke så mye som i Blod på snø - likeså raskt tempo og kjapt og slående språk - det som det er mer av i denne enn i Blod på snø, er humor og "slapstick" situasjonskomikk, og det er mer kjærlighet, og romantikk også - nokså sentimentalt og sødmefylt til tider. Helten trekkes til to kanter når det gjelder kvinner - den ene Lea, klokker, vakker og dydig, den andre, Anita,  spåkone, nymfoman og hulderaktig - vakker hun også - og hvem han velger? Det går nok bra til slutt her….
Til å begynne med reagerte jeg sterkt på at dette var nok et eksempel på mobbing av samer og kulturen i Finnmark - en arrogant harselering av samer og utkantstrøk - (så vidt jeg husker brukte han ordet "gok" i en forbindelse - og det foresvever meg er noe som er brukt nedlatende om folk og kultur der "langt oppe mot nord")
Og jeg ser i ettertid at dette har vært tatt opp i aviser: Dagladet, Nordlys.

 
 - Uten å røpe for mye, så får da Mattis same en slags "oppreisning" mot slutten av boken. 

En viss "bråkjekk" harselering vil vel også noen påpeke i Mere blod når det gjelder religion, kristendommen og læstadianismen.
Litt av en "røverroman" er det - og nok en gang er hovedpersonen beskytter av mishandlede kvinner (Lea) og barn (Knut, Leas sønn) - og nok en gang finnes det øyeblikk hvor alkohol blir middelet til escapisme - ("jeg måtte ha henne eller jeg måtte ha mer sprit" - sier Ulf/Jon en eller annen gang) - og så handler det visst også om en "liksom-krimforfatter" Tom Johansen som skriver denne "ville-vesten-boken" - 
Man blir litt forvirret av denne "nye" stilen til Nesbø - jeg er høyst ambivalent til den, her er noen stikkord: røff og voldelig, banal, morsom, kjapp og frisk, "slem" og harselerende - (kunne ha ramset opp en lang rekke her som peker i ulike retninger)
Konklusjon: Litt "mildere" versjon enn Blod på snø, morsommere, kort og velskrevet - men ikke særlig "nyttig" og berikende lesing - skjønt mange vil finne denne frisk og fornøyelig - det som drar den et hakk opp fra  Blod på snø, ble for meg mange morsomme situasjoner og "god-ord" fra enkelte av persongalleriet - og i tillegg er det ganske interessant skildring av hovedpersonens forhold til kvinner og hans gode relasjon til barn, gutten Knut - lar den derfor med et nødskrik få terningkast:4


Min omtale av Blod på snø