Saturday, 29 September 2012

Tanker om bok - Ritva Fyhn-Pettersen: Cornelia flytter i fosterhjem

Tittel: Cornelia flytter i fosterhjem
Forfatter: Ritva Fyhn-Pettersen
Illustratør: Mette Fyhn
Forlag: Liv Forlag.
Format: Innbundet
Språk: Norsk (bokmål)
Utgitt: 2012
Antall sider: 30
ISBN10: 8293184108

Forord av Magne Raundalen
I tillegg en praktisk "Brukerveiledning" av Jon-Håkon Schultz

(Snakk med barna om alt)

Om forfatteren:

Ritva Fyhn-Pettersen bor i Larvik. Hun arbeider med barn ansatt i barnehage og har selv to barn, det ene adoptert. Hun har egen erfaring med fosterbarn fordi hun har vært fostermor og gitt beredskapshjem til barn.Denne barneboken er hennes debut som forfatter.
Ritva Fyhn-Pettersen

Mine tanker om Cornelia flytter i fosterhjem:

Vi har vel alle uten unntak ett eller annet berørings-punkt med barn. For meg gjelder berøringspunktet for tiden hovedsakelig barnebarn. Jeg prøver å følge litt med i det som rører seg på barne- og ungdoms-fronten når det gjelder litteratur - leser litt OM litteratur for barn, blar i noen bøker og leser en og annen selv også. Når bøkene har et sterkt pedagogisk innslag, vekker de spesiell interesse hos meg. (Mange års lektor-erfaring i videregående skole). - (Det litterære aspektet er selvsagt også veldig viktig i barne- og ungdoms-bøker).
Denne lille, vakre boken (både når det gjelder cover og innhold) har noe å gi til voksne også: nemlig innblikk og kunnskap i temaet fosterbarn/fosterhjem - men i første omgang vil den være til hjelp for barn som skal inn i "fosterhjems-liv". I tillegg vil jeg si at boken har sin verdi for barn som lever med sine biologiske foreldre - her får de kunnskap, forståelse og toleranse når det gjelder en familiesituasjon og en oppvekst som er litt annerledes enn deres egen.
Boken har enkle, fine illustrasjoner i lette pastell-toner - tegningene ser trygge, positive og "glade" ut. Her er det snakk om å skape trygghet.
"Til en tapper, liten prinsesse" står det på første side - at dette handler om ei jente, burde ikke virke "avskrekkende" på gutter- historien ville vel ikke blitt særlig annerledes med en "tapper prins".
I forordet peker Raundalen på at det er først i det siste 10-året at barn blir "tatt skikkelig på alvor" - slik at ting blir forklart og "ufarliggjort" både når det gjelder skremmende ting ute i den store verden  så vel som omveltinger og vanskelige perioder i barnets egen lille verden og nærmiljø.
Det å "snakke med barna" - veilede og informere - er kommet mer i fokus i dagens norske samfunn. Raundalen snakker om at barn trenger knagger - en for å henge av seg unødig frykt - og en for på bli kvitt forvirring. Det bør ikke være en rosenrød barneversjon de blir forelagt, sier Raundalen; men heller "voksenversjonen" formidlet i det språk de kan forstå. Boken om Cornelia gir en nøytral versjon av virkeligheten, sier Raundalen i forordet - "det handler om å ha respekt for barnas forstand."


Og jeg synes forfatter av denne barneboken har maktet å tilrettelegge stoffet for yngre barn  samtidig som hun klart viser "respekt for barnas forstand":
Litt om det Ritva Fyhn-Pettersen formidler på disse 30 sidene:
Cornelia er i sentrum, 41/2 år, bor sammen en mamma som er "fraværende" og sover mye - Cornelia er overlatt til seg selv - hva vi voksne vil kalle et forsømt barn - for selv når mamma er våken må hun passe på ikke å forstyrre henne, for mamma er så trist og lei seg.
Så en dag kommer barnevernet i form av den blide Tina. Cornelia får høre at hun må bo et annet sted - "fosterhjem" blir behørig forklart og ufarliggjort - likeså "fosterforeldre" og nye "søsken". Når Cornelia stiller spørmål om "hvorfor ikke mamma mer", blir hun forklart på enkel måte at mamma er syk i "følelsene sine" og må sove mye og da kan hun ikke passe på Cornelia så godt.  Her fremstiller boken dette på en trygg måte, alt foregår i rolig tempo - Cornelia får vite det hun trenger om sitt nye hjem, foreldre og søsken - og det er sikkert fint å høre at hennes nye familie er spente på å møte henne. På denne måten skapes forventninger og nysgjerrighet hos Cornelia; selv om alt er "litt skummelt" - så blir hun ikke redd og utrygg - spesielt når hun forstår at hennes egentlige hjem og gamle venner fortsatt skal være i hennes liv.
Forfatteren introduserer de nye foreldrene på en forsiktig og gradvis måte - Cornelias genanse går fort over , og at familien har katter, gjør også det hele lettere for Cornelia.
Hun finner alt som venter på henne i det nye hjemmet - rommet med den rosa sengen - Lisa, Morten og kattene. Boken lar oss vite at ingenting skjer brått og skremmende - Cornelia lærer den nye familien å kjenne gradvis før hun flytter helt. Hun blir trygg på at hun ikke skal miste noen av de hun er glad i fra før - og et "glad-bilde" av mamma følger med til det nye rommet hennes.
Mamma er med i overgangsfasen, Cornelia blir gradvis ført inn i sin nye tilværelse - her ser vi at forfatteren legger stor vekt på tidsfaktoren. Og det skinner igjennom at Cornelias mor fortsatt skal ha en sentral plass. Her en fin samtale mellom Cornelia og moren før hun skal dra til det nye hjemmet og bo der:


Cornelia opplever at ingen har løyet for henne og at hun kan stole på det de voksne sier - også et viktig moment for å gi barn trygghet.
Konklusjon:
En fin og positiv, og ikke minst nyttig liten bok som fikk sagt det riktige med velvalgte ord og enkle illustrasjoner - jeg ble smittet av den gode stemningen i boken - og jeg tror barn vil føle en trygg atmosfære når de leser denne sammen en voksen-person. Boken vil gi en positiv opplevelse uansett hva slags hjemmeforhold de måtte leve i.
Jeg fikk et leser-eksemplar av denne fra Liv Forlag

Boken er anbefalelsesverdig

Terningkast: 5


Litteratur i Vestfold gir mer bakgrunns-stoff

Video-intervju med forfatteren:

Thursday, 27 September 2012

Tanker om bok - Doris Lessing: Det synger i gresset

Produsert av: Lydbokforlaget
Først utgitt: 02.06.2008
Originaltittel: The Grass is Singing
Spilletid: 07:01:40
Antall CDer: 6
ISBN CD: 9788242124371
Målform: Bokmål
Oversetter: Eli Krog
Lest av: Anna Bache-Wiig


Boken er gitt ut på Gyldendal Forlag i 2007, oversatt av Eli Krog, 190sider, bokmål, ISBN/EAN: 9788205382381


Fra lydbokforlagets side:

"Det synger i gresset" er Doris Lessings debutroman fra 1950. Et halvt århundre etter, og et imponerende rikt forfatterskap senere, ble Lessing i 2007 tildelt Nobelprisen i litteratur.
En hvit kvinne fra et sorgløst, tomt byliv havner i et håpløst ekteskap med en farmer, en av de "fattige hvite" i det som nå er Zimbabwe. Hun går langsomt til grunne, og etterhvert hater hun livet på farmen og menneskene som omgir henne. Desillusjonert involverer hun seg med en av de fargede arbeiderne på farmen, og maktkampen som utspiller seg dem imellom, illustrerer de sterke motsetningene som har preget det sørlige Afrika helt frem til vår egen samtid.
Doris Lessing (f. 1919), britisk forfatter, ble født i Iran og vokste opp i Sør-Rhodesia (Zimbabwe i dag). Hun har siden 1949 bodd i London. I 2007 fikk hun Nobelprisen i litteratur for hele sitt forfatterskap.
"Her er det lidenskap, omhyggelig presisjon og en sjelden sensivitet ..." New York Times
"Følsom harmoni og kraftfullhet ... blant hennes beste arbeider." New York Review of books

Mine tanker om romanen:


The Grass is Singing, 1950, er Doris Lessings strålende debut-roman. Handlingen foregår der Doris Lessing vokste opp - sør i Afrika, nærmere bestemt  Rhodesia (i dag Zimbabwe). Tiden er rundt 1940-tallet da landet enda var britisk koloni - romanen ble ganske kontroversiell da den ble gitt ut - den omhandlet et ømtålelig tema - rasepolitikken og forholdet hvite-fargede.
Kort handlings-referat:
Romanen åpner med notis om Mary Turners død i avisen - angivelig drept av sin svarte "boy" - for mange i dette samfunnet var det kanskje forventet at en kvinne som Mary ble drept på denne måten.
Vi går tilbake i tid og får vite mer om Mary's triste barndom, hennes jobb i byen som sekretær, og hennes flukt inn i et ekteskap med en farmer hun knapt kjenner - hun flyktet fra et liv som gammel jomfru blant alle venninnene som etter hvert giftet seg. Men den hvite farmeren Dick Turner som hun trodde skulle være redningsmannen hennes er fattig og inkompetent; og blir ingen redningsmann. Dick rammes av malaria og er syk i flere perioder, Mary tar over driften av arbeid og innfødt arbeidskraft - og hun vet å vise at det er de hvite som bestemmer - de fargede er ikke mennesker, de er "dyr" og bør behandles deretter.
Mary og Dick lever i et kaldt, ulykkelig ekteskap, de er for fattige til å ha barn mener Dick - og de holder seg borte fra sosial omgang med hvite naboer også - de blir etter hvert et samtaleemne blant naboene.
Som tiden og stedet krever behandler både Dick og Mary de svarte arbeiderne slik reglene i samfunnet er - Dick er mer tolerant enn Mary, hun står nærmest med "pisken" over dem, og er snar til å trekke dem i lønn om ikke alt går som hun bestemmer.
Mary har også problemer med å se dem som annet enn stinkende "dyr", fattige, hvite som de selv er "står de i hennes øyne høyt hevet over disse "skapningene".
Flere arbeidere sier opp da de ikke kommer over ens med Mary, de må også skifte "boy" i huset mange ganger….men så blir Moses ansatt, en sterk og flittig farget som Mary en gang har merket med pisken ute på markene.
Etter hvert blir det et merkelig forhold mellom Mary og denne Moses - hun avskyr han, er skremt av han, men også pirrende tiltrukket av ham.
Naboen Slatter ser at her er ikke forholdene helt som de skal være mellom hvit og farget og han ser seg nødt til å forsvare de hvites "rang" og verdier og rettigheter. Han får Dick til å forstå at han bør overlate gården til han og dra på ferie med sin kone. En ung engelsk agronom (Tony) blir leid inn av Slatter for å bestyre farmen, og Tony tilpasser seg også etter hvert det "rette " rådende reglement i  forholdet hvite-fargede. Tony oppdager at Mary lar tjeneren Moses komme nær seg, hjelpe seg med påkledningen til og med - et alvorlig brudd på raseskillet - og Tony føler han må beskytte Mary mot henne selv og mot Moses.

Den deprimerte og nevrotiske Mary ser ut til å være klar over sin forestående død……ringen er sluttet..Mary har "sovet den siste dagen" sier hun til slutt mens hun går  ut i "The Waste Land" som omgir dem…hun har overskredet barrierene, men den unge engelsk-mannen "skal redde henne"  - men så viser det seg at han kan ikke det - "ingen ting kan redde henne" - "hun måtte møte sin skjebne"  - og det ser ut til at Moses er utpekt til å hjelpe henne med det.- "det nyttet ikke å stole på at et annet menneske skulle ta ansvaret for henne"
Doris Lessing gir oss allusjoner til  T.S.Eliots symbolske epos The Waste Land som handler om en kultur som forfaller og tørker inn  - skrevet i 1922 hvor unge forfattere var preget av mellomkrigstidens triste melankoli der de kunne oppfattes som en sørgelig flokk  - "The Lost generation"


- Og hennes roman-tittel er hentet fra de sorgtunge linjene i Eliots dikt:
"And dry grass singing" (line 354)
"In this decayed hole among the mountains
In the faint moonlight, the grass is singing
Over the tumbled graves, about the chapel
There is the empty chapel, only the wind's home."
It has no windows, and the door swings,    
Dry bones can harm no one."   (line 386-390)
(T.s. Eliot - The Waste Land 1922)


Dette triste ekteskapet og farmens forfall blir stående som en sterk metafor på de hvites dominans og klasseskillet i det sørlige Afrika - men også på hvites frustrasjoner i forhold til egen seksualitet og kjønnsrolle. Den hvite mann frykter tap av makt og dominans - ikke bare tap av landjord og eiendom, men også en frykt for å være underlegen den fysiske kompetansens til de svarte  - også på det seksuelle området.
Mary selv, hennes depresjon og sykdom som stadig forverrer seg, kan også sees som et bilde på et sykt samfunn med de umenneskelige motsetningene som preget  det sørlige Afrika helt frem til Apartheid tok slutt i 1994.
En utrolig sterk roman - den gjorde kanskje enda mer inntrykk på meg i dag, enn da jeg første gang leste den som veldig ung. Doris Lessing har skildret dette så inntrengende og realistisk at man føler seg hensatt i sentrum av elendigheten: Mislykket liv. Mislykket ekteskap. Drømmer og lengsler som ikke oppfylles. Rase-skille og klasse-skille. Diskriminering og herskerteknikker - de hvite nederst på rangstigen kan bare opprettholde en form for verdighet ved å herske over "niggerne". Alle må vite sin plass i dette systemet, man må aldri trå over streken. Barrierene som  stenger for menneskelig sameksistens er skremmende fremstilt.

(Andre kvinnelige forfattere har også gitt oss innblikk i det uverdige raseskillet, Nadine Gordimer, for eksempel, og en yngre forfatter, Kathryn Stocketts, har skildret noe av de samme barrierene og uverdige forhold i de amerikanske sør-stater på 1960-tallet: The Help)
Man får nesten medynk med Mary i den frykten hun føler for å se Moses som et menneske. Hennes skam og forskrekkelse og depresjon ved å bli pirret og føle nysgjerrighet for denne  "Boy'n"  - han vekker en seksuell tiltrekning som hun ikke evner å føle for Dick, sin ektemann.
Språket, person-skildringen  og stemningen i denne romanen holder en fengslet fra begynnelse til slutt -  for Mary var det ingen annen løsning enn å gi seg over til håpløsheten…..


Denne romanen fortjener terninkast: 6

Forfatterens web-side har mye interessant informasjon:

Denne romanen er også filmet: Filmfakta
Originaltittel: The Grass is Singing
Anb. alder: 11
År: 1981
Regissør: Reaburn, Michael
Skuespillere: Black, Karen, Thaw, John, Kani, John, Nygren, Jan
Sjanger: Drama
Spilletid: 105 min.  



Her en liten smakebit:  
 
 
Her er et intervju med forfatteren om feminisme  - (et vel så sterkt innslag i hennes forfatterskap som raseskillet i det sørlige Afrika):


Nobelprisvinnere i litteratur

Tuesday, 25 September 2012

Tanker om bok - Hans Olav Lahlum: Menneskefluene

Tittel:Menneskefluene
Forfatter:Hans Olav Lahlum
Forlag:Cappelen Damm
Kategori:Norske Lydbøker
Antall CD'er:9
Spilletid:11 t.21 min.
Språk:Bokmål
Innleser:Nils Nordberg
Utgivelsesår: 2010

Fra Bokomslaget:

"Byen er Oslo og datoen 4. april 1968. Den tidligere statsråden og motstandshelten Harald Olesen blir funnet skutt ned og drept - innelåst i sin egen leilighet på Torshov. Verken mordvåpen eller noen andre spor etter morderen er å finne i leiligheten. Den ambisiøse unge førstebetjenten Kolbjørn K2 Kristiansen forstår raskt at morderen må ha vært en av de sju andre beboerne i oppgangen. Han trenger imidlertid hjelp for å finne ut hvordan mordet ble begått - og deretter mer hjelp for å finne morderen og et motiv. Det er de skarpsindige resonnementene til en svært utradisjonell rådgiver, den 18 år gamle funksjonshemmede professordatteren Patricia Louise Borchmann, som bringer etterforskningen stadig tettere på en uvanlig utspekulert og kaldblodig morder. Da Harald Olesens dagbok med en rekke mystiske notater blir funnet, og deretter en av naboene blir funnet skutt i sin leilighet, blir K2s dyktighet virkelig satt på prøve. Gjennom ti dager med etterforskning avsløres det gradvis at livene til så godt som alle av oppgangens beboere preges av dystre hendelser i fortiden, og stadig flere spor peker tilbake mot okkupasjonsårene under 2. verdenskrig. Hans Olav Lahlums Menneskefluene er en klassisk kriminalroman, og samtidig en historisk og psykologisk roman fra en dramatisk periode i den moderne Norgeshistorien. En rekke menneskeskjebner preger en på flere plan spennende roman, hvor spørsmålet om hvem morderen er, til siste slutt forblir uløselig knyttet til spørsmålet om hvorfor mordet ble begått"
Bedre kjent med brillene kanskje? - Foto: Fredrik Arff


Mine betraktninger:

Dristig prosjekt av en historiker? Hvorfor ikke? Synes faktisk han har laget en fin kombinasjon av historiker-, forfatter-rollen. Det var i hvert fall en ny, frisk side man ser av Hans Olav Lahlum her...jeg har stort sett fulgt han i historiske biografier og samfunnsdebatter i media...interessant å møte han som krim-forfatter også.Nostalgi - jeg følte med hensatt til mine unge dager da jeg leste omtrent alt av Agatha Christie. Slik ble nesten Menneskefluene et gjensyn med den klassiske, gode krim-storyen. Pen og pyntelig, "koselig" krim...ikke stygg, voldelig, "pornografisk" action - det føles avstressende å lese slik "godartet" krim-litteratur. For meg var denne nesten perfekt å gå eller sykle til...bruker som oftest lydbøker. Klassisk var den også på den måten at den nesten hadde stedets, handlingens og tidens enhet. Greit med omtrent hele person-galleriet samlet i en bygning, historien bygger på autentisk norsk historie fra krigens dager, og "nåtiden" er 1960-tallet der fortiden hjemsøker persongalleriet i samme bolig-oppgang - fint forfatterhåndverk å få vevd disse ulike beboerne i bygården sammen til et skjebne-fellesskap som har sin bakgrunn i krigs-hendelser noen tiår tilbake i fortiden.
Forfatteren beveger seg slik på kjente, historiske marker, en del av persongalleriet kan assosieres med kjendiser fra det norske samfunn på den tiden.....
Språklig er denne romanen like veltalende som forfatteren selv, og like "pertentlig" og ryddig er den i plot og konstruksjon - perfeksjonisme spør du meg.
Hovedpersonen i etterforskningen var kanskje ikke så glup...men når han hadde den flinke Miss Jane Marple (Patricia i rullestolen) som medhjelper, greide han jo jobben bra likevel.
Mulig forfatteren burde være litt mindre ivrig til å forklare oss sammenhengen, spesielt på slutten av romanen - noen vil kanskje føle seg undervurdert som leser - men jeg tror forfatterens intensjoner med dette var de beste.

Mitt første møte med Lahlum som klassisk kriminal-forfatter avskrekket meg ikke, jeg har to lydbøker til liggende - så det er godt mulig disse blir med på en sykkel- eller gå-tur i nærmeste fremtid.

Vurdering i terninkast? Knapp 4 - språklig ett trinn opp.

Her er et intervju med forfatteren.

Menneskefluene - et lite lydkutt:  
Lahlum - Nå også i Uke-Adressa: 
Foto: Kristin Svorte
Jeg har også lest Satellittmenneskene - den vurderte jeg til ett trinn lavere....

Saturday, 22 September 2012

Tanker om bok - Carl-Johan Vallgren: Den vidunderlige kjærlighetens historie

Tittel: Den vidunderlige kjærlighetens historie
Originaltittel: Den vidunderliga kärlekens historia (2002)
Forfatter: Carl-Johan Vallgren
Forlag: Tiden norsk forlag
Oversetter: Knut Ofstad
ISBN: 9788210049484
Antall sider: 278 s.
Utgitt: 2004


Jeg brukte lydboken:
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Kai Remlov
Spilletid: 10 t 34 min.


Fra forlagets omtale:

Carl-Johan Vallgren
Den vidunderlige kjærlighetens historie (P)
Helt siden Hercule Barfuss ble født på et bordell i 1813, har han vekket menneskers avsky. Hans kropp og ansikt er deformert og vanskapt. I tillegg er han født uten evne til å høre eller snakke. Men han har også fått en sjelden gave, nemlig evnen til å lese andres tanker. Det har gitt ham en voldsom og merkelig skjebne, og mange fiender.
I Den vidunderlige kjærlighetens historie blander Carl-Johan Vallgren det fantastiske og det historiske. Vallgren tar Hercule Barfuss med til kloster og galehus, Vatikanet og varietéselskap, Swedenborgianer og salonger. På veien gir han oss et innblikk i utviklingen av de døves språk. Men først og fremst er Den vidunderlige kjærlighetens historie en kjærlighetsroman. Hercule Barfuss glemmer aldri den piken som ble født på bordellet samme natt som ham, og samhørigheten med henne blir ledestjernen for hele hans liv.
Carl-Johan Vallgren (f. 1964) har også skrevet Dokumenter vedrørende spilleren Rubashov som kom ut på norsk i 2001.

Om Den vidunderlige kjærløighetens historie

'Den er like original som den er gripende.'
Augustprisen 2002

'Kort sagt - en fantastisk roman i bokstavelig forstand - svært veloversatt - og formulert med en nesten like overnaturlig litterær kraft som de mange utrolige typene Vallgren formulerer.'
Cathrine Krøger, Dagbladet

'... en ren nytelse av en dyktig forfatters grep og sin fortelling -- eskapisme i sin reneste og beste form.'
Ane Farsethås, Dagens Næringsliv

'Denne romanen er et velfortalt eventyr, og man skal ikke fnyse av velfortalte eventyr, man skal bare lytte til dem. Vallgren forteller historien med total suverenitet.'
Simen Hagerup, Dagsavisen

'Det hele prikkfritt og levende formidlet i Knut Ofstads oversettelse.'
Kjell Olaf Jensen, Aftenposten

'Carl-Johan Vallgren byr i år på en leseopplevelse av det mer makeløse, svimlende slaget.'
Aftonbladet

'Dette er en fantastisk roman som ruller fram med samme ubetvingelige kraft som eldre tiders eventyrfortellinger.'
Göteborgs-Posten

'Carl-Johan Vallgren har skrevet et mesterverk, bedre enn dette blir ikke fortellerkunsten.'
Skånska Dagbladet
 

Foto: Lars Tunbjörk

Carl-Johan Vallgren er en kreativ mann - han kombinerer forfatterskap med musikk og visesang og opptredener. Hans egen hjemmeside har mye interessant å by på. Fakta-opplysninger her.


Mine tanker om romanen Den vidunderlige kjærlighetens historie:

(Jeg hopper som vanlig over "handlings-referat", men kan henvise til et fyldig og godt i hos Rose-Marie sin blogg)
En merkelig roman er dette, den skiller seg ut fra det meste man leser
 - Greier liksom ikke å plassere den helt i en bestemt genre - Et kreativt og originalt verk - Et snev av allegori? En dash med parapsykologi? En god porsjon samfunnskritikk? Et innlegg for menneskerettigheter og menneskeverd? En lovsang til kjærligheten? Flere forslag?

Det mest positive jeg fant ved den: - Utrolig vakkert skrevet, klangfullt språk - sikkert enda vakrere på svensk - poetisk som et dikt, og den ga en fin, gammeldags stemning.
Positivt også er skildringen av det å være annerledes og likevel klare seg gjennom "stormen" og problemer.
Skildringen av de gode kreftene/menneskene kontra de dårlige, gjorde også et sterkt inntrykk.
Det kom kanskje litt overraskende denne hevnlysten som drev hovedpersonen fremover en lang periode av livet - og det var en "lettelse" da denne fortok seg og det gode og kjærligheten seiret over de mørke kreftene.
Driv og spenning fikk en til å lytte videre og videre....
Det negative: Den ble litt for alternativ for meg, allegorien fungerte ikke 100% - den tapte seg den siste fjerdedelen - ble liksom litt "utdratt" og langdryg.

Jeg velger å se bort fra realisme i denne romanen - jeg greier bare å se den i et allegorisk lys.
Konklusjon: Det som sitter mest igjen er en trolsk stemning - nesten som å stå foran et uutgrunnelig maleri.

Og så glemmer man aldri underveis i lesingen: Dette er en kjærlighetsroman, og kjærlighetens veier er uransakelige - den trosser et grotesk, stygt ytre hos hovedpersonen, og lar oss se de indre kvalitetene. Monsteret og skjønnheten (om enn en prostituert) - den livslange kjærligheten -  står sentralt i romanen. Det er en hyllest til kjærligheten - den store kjærligheten - den som omfatter både eros og agape - den som utholder alt...
Dette er en av de romanene man ikke glemmer så lett - av den grunn må jeg vurdere den til terningkast: 5


Her er en interessant video fra NRK Bokbadet. 

Interessant introduksjon til hans siste roman Havmannen i denne videoen:


Dette var romanen vår i Leseforumet for september 2012, og et par andre i Lesesirkelen har blogget på den, interessant å se at vi vektlegger litt forskjellig:

Friday, 21 September 2012

Tanker om bok - Even Sandvik Underlid: Det nye Cuba - Reisefortellinger

Tittel: Det nye Cuba
Forfatter: Even Sandvik Underlid
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 367
Forlag: Forl. Manifest
Språk: Norsk Bokmål
ISBN: 9788292866412
Kategori: Reiseskildringer


Nyttig informasjon: 
En klargjørende artikkel av forfatteren i Aftenbladet.
Bakgrunns-stoff fra overgang.no
Den Cubanske befolkning
Cuba-guiden
Wikipedia - Cuba

Fra Forlagets side:

Det nye Cuba - reisefortellinger
"Her er den! Den uunnværlige Cuba-boka for reise- og leselystne.
I Det nye Cuba tas vi med til reggaetonsosialismens land. Vi blir kjent med de regimetro og kritiske stemmene, drikker kraftig svart kaffe med filmregissøren Fernando Pérez, forfatteren Leonardo Padura og Aleida Guevara, datteren til revolusjonsikonet «Che».
Forfatter Even Underlid nyanserer svarthvitt-bildene, og viser fram et komplekst og motsetningsfylt Cuba. En romantisk island in the sun eller et brutalt diktatur? Fra hverdagshistorier til historiske analyser: Det nye Cuba byr på morsomme og bilderike reisefortellinger fra den myteomspunne øya i Karibia."



Mine tanker om Det nye Cuba:

Jeg skal ikke ta på meg å gjengi innholdet i disse reisefortellingene, jeg vil bare trekke frem noe av det jeg fant interessant.
Boken inndeles i seks "bolker" - med en spennende liste over "steder" til slutt samt en nyttig litteratur-liste i tillegg:

Forord s.7-9:
Forfatteren avslører at han hadde hatt en romantisk forestilling om en "Island in det Sun", men fikk en endret oppfatning etter hvert av det spennende, komplekse motsetningsfylte Cubanske samfunnet.
Ankomsten s.11-20
Morsomt å ankomme Cuba med forfatteren, til flyplass og sjekk, med etterfølgende innkjøring til Havanna i en gul Renault.
Vi blir introdusert til det myteomspunne landet som hører til Antillene og blir kalt "Den sovende krokodillen" - slik landet tegner seg av lik en krokodille på kartet:  


Vi blir minnet om slaveimporten fra Afrika, en viktig arbeidskraft i sukkerproduksjonen som i 1860 utgjorde 1/3 av verdens totale produksjon, og at i dag har det gått sterkt tilbake med "sukker-suksessen", mens tobakk-industrien har holdt koken.
Ikke reklame for utenlandske varer, blir vi også informert om, og at det er mange exil-cubanere som stadig oppsøker sitt hjemland på ferie-besøk.Man undres også litt over den vekt som legges på politikk da alle bygninger og viktige steder er gitt navn med politisk tilknytning. (José Marti International Airport i Havanna)
Revolusjonsplassen med det 142 meter høye monumentet over José Marti blir nevnt.

Memorial José Marti - Havana

Den neste delen av Reisefortellinger er:
Havanna sentrum (s.23-103)

Her merket jeg meg at man ikke bør spørre etter Papaya om man ønsker å kjøpe det, men heller bruke Fruktabomba, da Papaya er slangord for det kvinnelige kjønnsorgan, da er det kanskje å foretrekke å spørre etter en "bombe"
Og frukt er uten sprøytemidler, de driver utstrakt økologisk. (Kanskje en nødvendighet, da sprøytemidler er dyre.) Og jeg lærte at Tortilla er en omelett, og "Stars&Stripes T-shirt er populære å ha på seg, selv om ikke USA er populært.
Det er forfall over alt, og man trenger ikke ta av seg sko når man besøker folk, men sandaler på diskotek bør man ikke ha på seg. Cubanerne er stort sett blide og sosiale mennesker og de liker alle pastell-farger.

Vi får videre høre at landet går inn i en krise rundt 1990, det har sammenheng med "oppløsningen" av Øst-Europa. Gorbatsjov kom på besøk i 1989 og  Castro likte ikke hans Glasnost og kurs-skifte. Castro strammet inn og økonomien kom i fritt fall etter Øst-Europas oppløsning. Det ble nedgangstid, sult og vitamin-mangel. Folk dyrket grønnsakhager på takene for å få et tilskudd til maten, mange giftet seg med utlendinger for å komme bort; andre gikk inn i prostitusjon for å holde fattigdommen borte. Flukten fra Cuba økte - i 1994 var det 75.000 som prøvde ta seg til USA. "Av vodkaen er bare bakrusen igjen"- hører man i den Cubanske "song-writer" Frank Delgados sang. I sammenligning til disse kriseårene hadde Cubanerne levd i sus og dus i Sovjettiden, med lån og støtte fra Storebroren i Øst - med demokratiseringen i Sovjet kom nå nedturen.
Her nevnes grunner til at ikke et regime-skifte kom på Cuba, slik som i Øst-Europa:
Revolusjonen var ganske "ny og ung" der og den hadde tross alt gitt folk mye - Castro var karismatisk og populær (og det var ikke de politiske toppene i Øst-Europeiske land) - Cuba er en øy og lettere å ha kontroll over - Cubanerne sammenlignet seg med fattige latin-Amerikanske land, og da kom de ut ganske "well-off" og følte de hadde grunn til å være fornøyde - mens folkene i Øst-Europa sammenlignet seg med landene i Vest-Europa - og da fant de at de ikke hadde grunn til å være fornøyde.
Vi får vite at Cubanerne kan greie seg på 100 kroner i måneden - "La Libreta" oppviser en lang liste med basisvarer fra staten som de har "krav på", det er et slags rasjonerings-system som gjør at alle kan holde seg over sultgrensen, mye er gratis fra staten - så slik blir Cuba det eneste Latin-Amerikanske landet som er fritt for kronisk underernæring. Når kvoten av rasjoneringsvarer er oppbrukt, kan de også kjøpe tillegg til langt høyere pris; og mange kjøper og selger videre - svartebørs-handelen florerer.
I det politiske liv ser det ut til å fungere noe friere enn i den gamle Sovjet-staten; man trenger ikke være parti-medlem for å bli valgt og det finnes mange opposisjons-grupper. Noen får til og med støtte fra USA. Videre la jeg merke til at mange kunne tjene penger på å leie ut vakre hus som var etterlatt av rike exil-Cubanere.
Mye fjernsyn-titting ser det også ut til at folk er opptatt av, det er billig underholdning og gir grunnlag for sosiale samtaler i etterkant. Men TV-stasjonene ser ut til å være ganske overvåket når det gjelder innhold.
Jeg legger merke til at landet er trygt å ferdes i kanskje uten vestens vold og kriminalitet, folk haiker trygt og hyppig over alt - til og med ambulansene blir det haiket med.
Boken gir også et nyansert bilde av folks tro, her finner vi også et mangfold fra katolisisme, til afrikanske guder, overtro og spiritisme og New Age i skjønn forening. Abakua "bevegelsen" er også vel kjent.


Nytt for meg var det store innslaget av kinesisk innflytelse, årene 1847-1874 var preget av kinesisk jobb-innvandring.
Jeg lærte også at Cuba og Norge har det til felles å satse på gjenvinning av aluminium - Og at overvektige øker tross magert utvalg i butikkene. (43% overvektige)
Vi blir også minnet på den "skammelige" USA-handels-blokaden av landet som har vart i 50 år tross stadige innsigelser fra FN - forfatteren gir en grei utredning rundt dette problemet.Det innrømmes at interne problemer også er en sterk medvirkende årsak til en svak utvikling, lite nye bedrifter og en ineffektiv jordbrukspolitikk. Men her peker forfatteren på et "gode" ved USA's blokade: Den har skapt samhold i landet, en samling mot "en ytre fiende" - Og stort sett ser folk ut til å greie seg rimelig bra. De nyter sitt "nasjonale" spill Domino med iver og alvor, eller lytter til eller utøver reggaeton på et høyt nivå.

Gamlebyen (s.103-179: Her var det spesielt fascinerende å lese om Fidel Castros innflytelse og aktive inngripen i samfunnet, man bør vel imponeres over hans skolepolitikk og utryddelse av analfabetismen.
Vedado (s.179-268): Gir et innblikk i Hippier og hipstere i det alternative Havanna. En glimrende skildring av mennesker forfatteren møter på sin veg og et spennende kulturelt og sosialt myldrende liv.
Den siste delen av boken Guantanamera baklengs (s.269-352) fant jeg spesielt interessant. I sitt møte med Aleida Guevara, datteren til Che Guevara får han denne interessante uttalelsen fra henne (selv om hun ikke "tegner noe gloriøst bilde av landet sitt"): Men hun liker ikke at utlendinger og utenlandske medier forteller cubanerne hva som må gjøres i landet deres.
'De besøker landet en måned eller to, og så har de alt løsningen på alle problemene. Jeg forteller ikke deg hva du skal gjøre i ditt land. I mine øyne er det for eksempel tullete at europeiske land har konger. Hvorfor holde fast på føydalismen, samtidig som dere har en utviklet kapitalisme? Men det er deres valg.' (s.304-305)

Jeg skal ikke her gjenfortelle hele innholdet av denne ganske omfattende reiseskildringen, jeg vil bare konkludere med at alt var egentlig spennende og lærerik lesing.

Før jeg tok fatt på Underlids Reisefortellinger må jeg innrømme at jeg hadde lest noen bøker på forhånd - da mest  historiebøker, og i tillegg undervist i historie på videregående nivå om revolusjonen, Cuba-krise,  kald krig osv. Men nå gleder jeg meg til å oppleve litt av landet selv - føler faktisk at jeg har fått en fin forsmak på det gjennom Underlids engasjerende og "klartenkte" reisefortellinger fra landet. Boken føles veldig genuin og saklig, politisk nøytral, samtidig som det er spennende og engasjerende lesing - den levendegjør forholdene, man får med seg litt fra fortiden og mye fra nåtiden. Forfatteren setter ting i det rette perspektiv og gir leseren en utvidet forståelse av landet - man føler seg virkelig hensatt i den fascinerende Cubanske verden. Jeg har for så vidt anskaffet flere reise-guider og annen litteratur om landet, men jeg føler at denne boken ga meg noe spesielt - når jeg kommer til Cuba selv, vil det vise seg om jeg evner å se landet gjennom egne øyne og erfaringer - eller om jeg er "forført" av denne fengslende reiseskildringen og ser alt fra dens synsvinkel. Forhåpentlig vis sammen-faller mitt syn på land og folk med det jeg opplever gjennom "Det nye Cuba".
For meg var denne boken så interessant at jeg 
vurderer den til terningkast: 6
Jeg har ingen egne bilder fra Cuba enda, men foto-venninne Helena har vært der, og jeg fikk lov til å vise noen av hennes spennende bilder derfra:
Photo:HelenaN©
Anita har også omtalt boken

Etterord: Nå har jeg besøkt det eventyrlige langdet og legger en del bilder på min Flickr



Monday, 3 September 2012

Tanker om bok - Jon Fosse: Olavs draumar

Tittel: Olavs draumar
Forfatter: Jon Fosse
Forlag: Samlaget
Sideantall: 80
Innbundet
Språk: Nynorsk
Utgivelsesår: 2012

Så kom endelig oppfølgeren til Andvake: Olavs draumar - konge eller fattigmann, høy eller lav - vi har alle lov til å drømme.(Min omtale av Andvake)
Samlaget om Jon Fosse

Fra forlaget:

Alida og Asle kom i Andvake til Bjørgvin der ho fødde eit barn.
I Olavs draumar forlet dei byen, men Asle, som no vel å kalla seg for Olav, vil dra attende til Bjørgvin for å kjøpa ei gåve til Alida. Men det går ikkje slik han drøymer om.
Olavs draumar er ei draumelik, urovekkjande og klaustrofobisk forteljing, mest som ei bibelsk likning. Med sitt enkle og ladde språk skapar Fosse ei lysande skildring av kjærleiken mellom dei to unge.
Han går inn i svingen, og inn i svingen komen kan han sjå i fjorden, tenkjer Olav, for no er han Olav, ikkje Asle, og no er Alida ikkje Alida, men Åsta, no er dei Åsta og Olav Vik, tenkjer Olav og han tenkjer at i dag måtte han gå til Bjørgvin og få ærendet sitt der gjort.


Mine tanker om fortellingen:

Historien om Asle og Alida, det unge paret i Andvake fortsetter her. I første fortelling var de på flukt hjemmefra, Alida skal føde, men i "jule-evangelisk symbolikk" finner de ikke rom noe sted, Asle begår en udåd for å skaffe dem tak over hodet. Sønnen deres fødes og kan gi næring til et nytt liv, en arv og tradisjoner som skal gå videre, drømmer som skal oppfylles. Men det ble visst ikke så enkelt - nå må de leve i skjul og i redsel for å bli avslørt.  En fortid innhenter dem. Det som burde være vakkert blir dratt ned i rennesteinen, Alida blir kalt hore, kjærligheten blir tråkket på, og Asle/Olav blir fratatt retten til å leve. Her er det den tunge lagnaden som seirer, en fatalisme man ikke kan rømme fra. Trist - er det samfunnskritikk eller er det menneskets lodd Fosse tar for seg her? Jeg likte bedre Andvake  - "å holde seg våken, å være på vakt" - den hadde tross alt noe lys i seg, komposisjonen og helheten i den var også mer fast - Olavs draumar fremsto mer som en "ekkel" spenningshistorie enn visjonære drømmer med håp i. At hovedpersonen i denne fortellingen heter Olav og ikke Asle understreker bare allmenngyldigheten og drømme-symbolikken, men også dette med å fornekte sin fortid - han skiftet navn, men det endret ikke noe - han kunne ikke rømme fra lagnaden sin.. Paret har nå søkt dekning på en øde gård utenfor Bjørgvin. Asle har en en tung byrde å bære og ønsker å skjule seg - men udåden blir ikke borte bare ved å skifte navn; selv ikke en udåd som den store kjærligheten og nøden fikk han til å begå.
Når han nå er på vei til Bjørgvin i et ærend igjen, der skjebnen endret livet deres da de var der første gang og Alida/Åsa skulle føde - er det som om skjebnen og samvittigheten innhenter han igjen - "Gamlingen" som går der som en formørkende skygge - kan han rømme fra han - kan Olav bli kvitt skyldfølelsen og udåden han har begått? Kan de legge dette bak seg, og begynne på et nytt og "renere" liv? Dessverre ser det ut til at Olav ikke kan rømme fra dette - hovedpersonen vår er kanskje ikke like sympatisk lengre, en uskyld er forsvunnet; en uskyld som ikke kan gjenopprettes eller bringes tilbake gjennom drømmer.
Jon Fosse ser ut til å ha brukt helgenkongen Olavs drøm på en ironisk måte her - kongen som drømte seg oppover en stige som strakte seg inn i himmelen mot en ventende Kristus før slaget på Stiklestad - eller Olav Åsteson i Draumkvedet
Kanskje vi likevel øyner Olavs drøm i slutten av denne fortellingen - der han svever mot en annen tilværelse og mot Alidas utstrakte hånd?....

Fattiggutten Asle/Olav har kanskje  ikke så mye til felles med helgenkongen, eller Olav Åsteson. Men det visjonære i drømmen står sterkt i Fosse sin fortelling også. Og kjærligheten til kjæresten er sentral i fortellingen - en kjærlighet som er lykken og drømmen å strekke seg etter, men samtidig har denne kjærligheten ført han ut i elendigheten og til udåden han har begått. Han trekkes mer og mer mot det mørke og stygge, den kjærligheten som skulle gjøre han til et bedre menneske ser ut til å føre han mer og mer på avveier. Og fortiden slipper han heller ikke unna, den forfølger han i form av denne gamle mannen som vet hva han har gjort.Og symbolikken på bok-omslaget? Armringen han kjøpte til Alida? En ring har ingen ende, den må man bare følge rundt og rundt...man slipper ikke ut av den. Asle/Olav så ut til å være fanget også - han måtte stå til rette for ugjerningene sine - men viser slutten av fortellingen et ørlite håp? Alida og vesle Sigvald lever videre, hvilken vei vil de ta inn på:
..."han kjenner reipet mot halsen og så høyrer han Alida seia at der er du, du gode guten min, du beste guten i verda, du er der, og eg er her.....Asle er eit svev, han er eit svev og så svevar det bortover den blått blenkjande fjorden og oppover den blåe himmelen og Alida tek Asle i handa og så reiser han seg opp og så står han der og held Alida i handa"
Jeg velger å se Alida og barnet som et fremtidshåp - så blir ikke denne fortellingen så tung og mistrøstelig.

I sammenligning med Andvake finner jeg at repetisjonene, det drømmeaktige språket, den manglende tegnsetting skaper noe av den samme atmosfæren som i den første fortellingen; men jeg føler at vi på en måte blir dratt inn i en mer usympatisk, "harsh" virkelighet i denne fortellingen. Olavs draumar en en sterk og gripende fortelling - men den når nok ikke opp til "storheten" jeg fant i Andvake - likevel - den er viktig og interessant å lese når man har lest Andvake. Disse to må nok sees som en helhet, denne siste står ikke helt på egne ben.....

Jeg vurderer den til terningkast: 4

Mine omtaler av Jon Fosse verker: