Monday, 28 February 2011

Tanker om bok - Thure Erik Lund: Straahlbox

Tittel:Straahlbox
Forfatter:    Thure Erik Lund
Sideantall:496
Innbinding:Innbundet
Målform:bm
ISBN:9788203195600
Utgivelsesår:2010
Forlag: Aschehoug

Fra forlagets side:

"Straahlbox" er en bok full av historier som vokser ut av teksten og tar oss over alle grenser språklig, mentalt og verdslig. Teksten vrir og vrenger på seg, forskyver tid og rom og identitet, og tvinger leseren til hele tiden å justere sin forståelsesplattform for ikke å miste fotfestet. Slik leder fortelleren leseren stadig dypere ned og rundt i menneskenes innerste gjemmer. Det er smertefullt og samtidig eggende, trist og uendelig rørende, klart og ugjennomtrengelig, som den materielle verden er.

Shraahlbox" ble nominert til Brageprisen. Bragepris-juryens uttalelse:

"Straahlbox" er et vanskelig, grensesprengende og nærmest grenseløst verk. Slik fortellerinstansen i romanen forskyves underveis, dannes også stadig nye meningsstrukturer. Mange av dem intrikate, noen uforståelige og de fleste av dem høyst originale.
Ingen skriver som Thure Erik Lund i den norske samtidslitteraturen. Så tar han også mål av seg å sprenge vei inn i det ukjente - inn, inn, inn i det framtidige. Det Lund skriver, kan på mange måter kalles framtidslitteratur.
Ideene i "Straahlbox" er både drøye og vidunderlige, skremmende og skjemtende. Her forenes norsk bomseestetikk med europeisk åndshistorie, høyt og lavt 'kjørves' sammen i en både samfunnskritisk, ideologikritisk og språkkritisk tekst.
Språket er kraftfullt, drivende og lekende oppfinnsomt. Ordstrømmene skaper like fullt så mye friksjon at lesningen tidvis er truet i en bok som neppe kan kalles for en 'pageturner'. Selv fortellerne synes innimellom å gå seg vill i sine egne utlegninger.
"Straahlbox" parodierer og kritiserer, løfter og river ned, kaster om på det bestående og kobler seg på de merkverdigste hulrom. Alt mens forholdet mellom liv og litteratur klinger med i et ustabilt og upålitelig spill.
Med "Straahlbox" har Thure Erik Lund skapt et rystende, ravgalent og respektinngytende verk.

Mine tanker om Straahlbox:

Thure Erik Lund(f.1959) debuterte i 1992 med "Tanger", som han fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for. Og i årene som fulgte har produktiviteten vært stor, kritikkene rosende, og prisene mange. Hans forfatterskap er for meg nytt og spennende. Les mer bakgrunn her.
Er Lund geni eller galning? Vel, ekte genier er vel alltid litt gale. Her kom jeg inn i en fantastisk, forunderlig fantasiverden - eller er det kanskje slik vår indre reelle verden er for oss alle i dag?  Er det slik inni oss når vi gjør en mental reise, eller går inn i en  Straahlbox?
Jeg skal ikke gi meg i kast med noe innholds-resyme av denne romanen. Den var en forunderlig reise. Og jeg er ikke sikker på hvor jeg har vært.
Men reisen ble en slags rus, en drømmetilværelse, enten man var i Straahlbox eller prøvde Grahlsteds skrotløkkeliv. Og hva med å innta et gourmetmåltid i bosoa gjennom "delikate" drensrør eller røyke koatskimasse? Jeg følte meg om ikke som Alice in Wonderland i hvertfall som Alice in Grotesqueland. Del to: Vi er kubisk-organiske,tentaklisk-maskinelle,  er vi blitt ofre for teknikken? Materialismen? Datauhyret og den oppslukende www? Er det blitt internalisert og nedfelt i oss? Eller kan vi gå inn i oss selv med alle ordene og vår egen talestrøm og skape en verden der som blir vår egen. Eller er løsenet å gjøre som hovedpersonen i begynnelsen av romanen: Nekte å iføre seg noe som helst av nytt tøy, men stenge seg inne i det trygge gamle og slik holde det utrygge, farlige ute... Og holde denne andre verdenen utenfor. Men det er vel egentlig forfatteren Lund sin verden vi er lurt inn i. Han har spilt oss et puss så lett lar leseren seg suges inn i forfatterens verden. Og i del to av romanen trer Lund "personlig" frem, han står der ved siden av leseren. Han har avslørt seg selv. Og boken fortsetter i selvbiografiske nedtegnelser. Og vi blir med på en togreise. Etter å ha hoppet av toget i Brussel, bærer det rett ut i krattskogen. Han begynner å gå "skauleis" for en enebolig- skauhytte. I ensomheten. Ardenneskogen. (Her minner han da sannelig om Loes Andreas Doppler som hoppet av). Det blir rastløse skogsvandringer og uteligger-tilværelse. Reiser til Amsterdam. Får føling med den ordentlige verden igjen ved å reise til Amsterdam, for så å vende tilbake til tryggheten i  Ardenneskogen. Her går filosoferingen til dette med å finne seg selv som forfatter. I ensomheten. Det er noe Proustsk over dette. Så drar han hjem. Etter sin underlige reise. Han drar ned til Åmotsenteret. En merkelig kontrast egentlig. Etter denne merkelige reisen. Men ett sted måtte den da ende. Filosoferer over hvor ubrukelig han er som intervjuobjekt. Selverkjennelser. Og så henvender han seg direkte til leseren. Sitter eller står ved siden av deg. Blir nærgående og personlig. Anklager leseren for å si at dette ikke eksisterer. At leseren gir blaffen i alle han har møtt i denne romanen. For leseren har nok allerede fjernet seg fra det han har lest - sier han. Men der er jeg ikke enig med forfatteren: Denne romanen gikk under huden på meg, den var en rus, den ga illusjoner om en drømmetilværelse - kanskje ikke en utopia - men et kunstverk av språk, av ord, av struktur og kaos på samme tid - en mental reise - en slitsom reise.

Jeg anbefaler å dra ut på reisen inn i denne romanen....for jeg er sikker på at alle vil ha ulike forestillinger om hvor de har vært.

Det er vanskelig å sette "reisevurdering", men den gjorde ganske sterkt inntrykk på meg: 5
NRK Kultur

Dagbladet Kultur

Sunday, 27 February 2011

Tanker om bok - Jamie Ford: Hotel on the Corner of Bitter and Sweet

Jeg hadde lydboken på engelsk med stemmen til Feodor Chin. Jeg skal også lytte til den norske lydboken, med innleser Anders Ribu.
Boken er utgitt: 2009
Originaltittel: The Hotel on the Corner of Bitter and Sweet
Norsk: Hotellet på hjørnet av bitter og søt
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Pentagruel
Antall sider: 284

  
Jeg ble litt nysgjerrig på denne romanen fordi jeg skjønte den omhandlet en tid og et tema i amerikansk historie som jeg visste for lite om, dessuten var det interesse for den i lesesirkelen. Jeg hadde "fortanker" om den som en "sweet" story i kategori med mange lignende...men jeg ble faktisk positivt overrasket. Dette er Jamie Fords debut roman. Se nærmere hans web-site med en del bakgrunns-stoff.
 
Åpningen starter i "nåtid" 1986 utenfor The Panama Hotel der hovedpersonen Henry Lee forstår at en ny eier åpner hotellet og gjør tilgjengelig eiendelene til japanske familier. Familier som ble oppsamlet og sent til interneringsleir i 1942 da amerikanerne kom i krig med Japan etter angrepet på Pearl Harbour (desember 1941). Dette skjedde i virkeligheten også.
120000 mennesker av japansk opprinnelse ble sendt til internerings leire i Idaho, Arizona, California og andre stater - de fleste av dem var "med skam å melde" amerikanske statsborgere. På kort varsel ble hele det japanske samfunnet i Seattle oppsamlet og alle eiendelene deres ble lagret ett eller annet sted, slik altså her i Panama Hotel.


Spesielt en japansk parasoll vekker minner hos Henry. Han bringes tilbake til 1940-tallet som kinesisk annen-generasjon er han i 12-årsalderen og på vei til å bli "amerikaner" med de vanskene det innebærer for den kinesiske minoriteten i Seattle, Washington. Hans beste venn ble Keiko Okabe på samme alder, men hun var etnisk Japansk også på god vei til å bli "amerikanisert". Forbindelsen kineser-japaner var vel like problematisk i 1942 som forbindelsen "amerikaner"-japaner. Henrys far har et inngrodd hat til japanerne, her ligger det store mangeårige konflikter til grunn i forholdet Kina-Japan, og de er også overført til det "nye" landet. Men til tross for "fedrenes synder" oppstår det et utrolig fint vennskap mellom Henry og Keiko, dette er varmt og vakkert skildret. Likeså det livslange vennskapet som knyttes mellom disse to og den fargede musikeren Sheldon.
Når Keiko blir internert med hele den japanske "forræderske" befolkningen blir disse to skilt fra hverandre i førti år...de kan i starten bare håpe på at krigen tar slutt og at en forsonende vind en gang skal blåse over USA og resten av verden og at krigens konflikter og motsetninger skal være glemt, i hvert fall gjemt. (Rose-Marie har mer omfattende innholds-referat) 
Henry hadde ikke noe valg, mente han, enn å ta farvel med Keiko da hans nasjonalistiske far var så uforsonende når det gjaldt omgang med japanere. Det var først ved farens dødsleie at Henry skjønte at faren hadde "fikset" livet hans ved å hindre brevkontakt med Keiko...den "rette" kinesiske piken han hadde giftet seg med ble nok en god kone og god mor for Marty, og Henry var glad i Ethel...men han hadde aldri glemt Keiko.
Når Ethel er død, når Panama Hotel er tilgjengelig for leting etter fortiden graver Henry etter denne i den støvete kjelleren. Og det blir et møte med fortiden.....
Hvor også nå sønnen Marty og kjæresten hans Samantha er med han til Panama Hotel for å lete etter fortiden. Spesielt er det en "minnenes" grammofonplate han er på jakt etter...og sannelig finner de den ikke. Den er brukket i to. (Men vi ser at det dukker opp en til som Sheldon kan lytte til når "kvelden" er kommet for han - faktisk veldig fint skildret uten å bli for tåredryppende sentimentalt)
Dette er en fin historie om vennskap, kjærlighet, utholdenhet til tross for plikter og foreldre-lojalitet...og ikke minst tilgivelse og det å elske i stedet for å hate. Fint skildret er også far-sønn forholdene i to generasjoner ....her er det nytt håp og nye tider med Marty, Henrys sønn. Selv om han ikke er så fremtredende i romanen får han en betydnings-full rolle.
Man kom lett inn i "storyen" i denne romanen synes jeg, man blir engasjert, og kjedelig er den i hvert fall ikke. Språket flyter lett og til å handle om mimring og søt kjærlighet etc så synes jeg den unngikk å havne i "klisje-fellen"...og en annen fordel som gjorde romanen lettlest: den hadde et enkelt og oversiktlig persongalleri som var lett å holde styr på, og skiftingen frem og tilbake mellom 1942 og 1986 fungerte utmerket.
Dette med Japanske immigranter til USA og hvordan de ble behandlet under og etter krigen visste jeg noe om, men at det var så ekstremt ante jeg ikke. Det gjorde meg nysgjerrig på å vite mer om dette, og det ser ut til at forfatteren har holdt seg nær opp til de faktiske forhold her. Sørgelig at slikt skjedde...og ikke minst at slikt skjer i en eller annen form flere steder i verden i dag...vi burde lære av historien, slik kan "Hotellet" være en viktig roman og vekker...men menneskeheten fortsetter å handle irrasjonelt i mange sammenhenger.

Forfatterens etterord:




Min vurdering av denne romanen: 5
Se også filmen Snow falling on Cedars med relevant tema

Se også: Sanger til Willow Frost - Litterær salong

Short Summary in English:
I was a bit curious about this novel because it referred to a time and events in American history that I knew little about, besides, my reading group wanted to put it up. I had prejudged this novel a "sweet and sentimental" story in line with many similar ... but I was actually pleasantly surprised.
This is Jamie Ford's debut novel. Here is his web site with some background material. 

The opening starts in the  present in 1986 outside the Panama Hotel where the protagonist Henry Lee (from a Chinese family) understands that a new owner will open the building and make available the assets of Japanese families stored there. Families that were gathered and sent to internment camps in 1942 when the Americans came to war with Japan after the attack on Pearl Harbour (December 1941) . This happened in real life too.
120000 people of Japanese origin were sent to detention camps in Idaho, Arizona, California and other states - most of them were in fact U.S. citizens

Of these stored belongings a Japanese parasol evoked memories in Henry . He was "brought back" to the 1940s as Chinese second - generation boy of 12 on his way to becoming " American " with the difficulties involved for the Chinese minority in Seattle, Washington. His best friend was Keiko Okabe at the same age, but she was ethnically Japanese, also a reason to become "Americanized " . Henry's father has an ingrained hatred of the Japanese, with the background in the long-time conflict between China - Japan - conflicts transferred to the "new" country as well.
But despite of the " sins of the fathers " an incredibly fine friendship grows between Henry and Keiko , this relationship is beautifully portrayed by the writer. Also the strong relationship and lifelong friendship between those two and the coloured musician Sheldon makes an impact in this novel.
When Keiko was detained with all the other Japanese " treacherous " people, Henry and she is separated from each other for forty years ... their only hope was that the war should come to an end and that conciliatory winds should start blowing across the United States and around the world. Henry had no choice, he thought, than to take leave of Keiko when his nationalist father was so unforgiving when it came to dealing with the Japanese . It was only at his father's deathbed that Henry realized that his father had  "fixed" his life by preventing letter contact with Keiko ... the "right " Chinese girl he had married was probably a good wife and good mother to Marty and Henry became to love his wife Ethel ... but he had never forgotten Keiko .

When Ethel is dead, and when the Panama Hotel was open for exploration, Henry goes to the sad meeting with the past, in the dusty basement of the hotel.
His son Marty and his girlfriend Samantha go with him to the Panama Hotel in search of the past.
The memorable gramophone record is also found, broken in two pieces…but the song lingers on. (Music is to become important in Jamie Ford's next novel also)
This is a beautiful story about friendship, love, and loyalty ... and , not least, forgiveness and love instead of hate. Nice depicted is also the father - son relationships in two generations .... here is the new hope and new times with Marty, Henry's son.
 World history, family history and secrets from the past make this an engaging story -language flows easily, love and romance is part of this story, but there is no sign of  falling into the "cliché trap" ... the characters were not too many, they were easily kept track of,  and swapping back and forth between 1942 and 1986 worked perfectly .
This story about Japanese immigrants to the United States and how they were treated during and after the war I knew nothing about - interesting historical information and a sad story - and it's sad to think about such things still happen in several places in the world today... we should learn from history, but humanity continues to act irrationally making the same wrong-doings again and again…..

Tanker om film - Dorian Gray: filmatisering av Oscar Wildes roman The Picture of Dorian Gray


Tittel: Dorian Gray
Produsert år: 2009
Regi: Oliver Parker
Tid: 112 min.
Forfatter: Oscar Wilde (roman), Toby Finlay (manus)
Skuespillere: Ben Barnes, Colin Firth and Rebecca Hall

Oscar Wilde (1854-1900)i New York,1882. Bilde av Napoleon Sarony (1821-1896)
Før jeg så denne filmen, repeterte jeg raskt romanen som jeg leste for en mannsalder siden.(Bildet av Dorian Gray, Oversatt av Ragnar Kvam, Gyldendal Norsk Forlag 1959, Hjemmenes Boksamling).
Jeg husker den som en slags psykologisk "thriller"ganske full av "bilder" (ikke bare det av Dorian-maleriet), og spekket av mystikk. Jeg skal ikke gå i detaljer på handlingen, den beskriver Rose-Marie veldig godt
. (Det var faktisk hennes film-blogg som inspirerte meg til å repetere denne spennende romanen, og se den siste film-utgaven av den. Jeg har sett en gammel filmversjon tidligere, men den har jeg ikke friskt i minne). Jeg vil prøve å trekke noen sammenligninger mellom roman og film. Her dreier det seg om en uskyld og skjønnhet som blir portrettert, Dorian, han selv og alle andre beundrer det vakre bildet og hva er man ikke villig til å gjøre, til å ofre for å bevare denne ungdom og skjønnhet, kunne bare bildet forgå og forfalle og Dorian bevare sin vakre ungdom...men på sin vei til dette tar han vel heller skade på sin sjel.
På et punkt i "storyen" skjønner han for eksempel at han har behandlet sin kjæreste Sybil på en stygg måte: "Hans uvirkelige og egoistiske kjærlighet måtte gi etter for en høyere innflytelse, måtte forvandles til en edlere følelse, og portrettet som Basil Hallward hadde malt av ham, ville bli en fører for ham gjennom livet, ville bli for ham det som det hellige er for noen og samvittigheten for andre, og frykten for Gud for oss alle".(s.97 i min roman-utgave)
Dorians liv blir en besettende dobbelt-tilværelse. Men samtidig er dette en interessant psykolog-studie av kunstens egenart..kanskje også godt på vei Oscar Wildes selvbiografi.
Man kan også se roman og film som en kritikk av en hektisk jakt på ungdom og skjønnhet på bekostning av indre kvaliteter og dyder...(aktuell også i dag kanskje med tanke på plastisk kirurgi og all verdens vidunderkurer for å holde forfall og rynker borte, et evig jag etter "ungdommelig lykke".)
I datidens Viktoria-England var det "dandyism" som var det populære..en kultur som både Oscar Wilde, filosofen John Ruskin, og den franske forfatteren Marcel Proust var influert av.
Litt om bakgrunnen til forfatter og roman: Oscar Wilde er født i Dublin 1854 og døde  1900 i Paris. Opprinnelig kom hans familie fra Nederland på 1600-tallet, og en forfar var faktisk kunstner og skal ha et maleri hengende i Haag kunstgalleri.
The Picture of Dorian Gray er faktisk Oscar Wildes eneste roman, til tross for at han har skrevet mye, jeg har hans samlede verker og der  er det rikelig med skuespill og noveller. "The Picture of Dorian Gray" kom ut i 1891 etter å ha vært publisert i Lippincott's Magazine først. Og det var ikke lite protester og debatt blant kritikere da den utkom.. Pressen var nokså samstemt i fordømmelse av denne romanen.; uanstendig var den etter datidens syn. Selv om Oscar Wilde giftet seg forble ikke hans legning noen hemmelighet, konen forlot han etter at han var skandalisert og fengslet.  O.W. hentet idéen fra en virkelig hendelse, historien er kjent:, , 1884 hadde han sett en vakker mann som satt modell for maleren Basil Ward, da maleriet var fullført og modellen borte skal O.W. ha sagt noe slikt som at det var sørgelig at en slik vakker skapning noensinne skulle bli gammel og miste skjønnheten. Og kunstneren hadde svart at det hadde vært fantastisk om den unge kunne forbli slik vakker til evig tid, og at maleriet heller kunne falme og forfalle….og O.W. æret da faktisk denne maleren ved å gi "sin" maler nesten samme navn: Basil Hallward.
Maleriet  endret Dorians liv,  skapte besettelse og fordervelse hos han. Det er noe Ibsensk over denne romanen, denne filmen. Det er blitt hevdet at boken er et kunstnerportrett og samtidig forfatterens skjulte selvbiografi.
Dorian introduseres til det syndefulle liv og fordervelsen av Lord Henry Wotton (godt spilt av Colin Firth - men nokså irriterende at han kalles Harry i filmen). "Jeg nagler min sjel til Djevelens alter" sier Henry Wotton, og det er tydelig at han står i ledtog med djevelen når det gjelder å forderve Dorians liv.Henry misunner han ungdommen og skjønnheten. Og Dorian gjør alt han kan for å beholde ungdom og ytre skjønnhet, og tar i bruk Henrys ord: Kanskje jeg skulle nagle min sjel til Djevelens alter - Det blir en heslig "kamp" for å bevare det "vakre", fernissen. Livet består av gin, opium, fest og sex - han kler seg som en dandy og oppfører seg som en - Han møter skuespillerinnen Sibyl Vane mens hun spiller Ophelia i Hamlet, forelskelsen i henne stikker ikke dypere enn at han sannsynligvis ønsker å sole seg i hennes berømmelse; og for Sibyl ender det i samme tragedie som for den Ophelia hun spiller på scenen. Dorian kan nok ikke elske andre enn seg selv.
Lord Henry blir den drivende kraften på Dorians vei til fordervelsen...Colin Firth spiller en interessant karakter her, en tilskuer til det som skjer med Dorian, han driver et slags eksperiment med hans liv. .om Henry driver sin påvirkning fordi han finner spenning i å eksperimentere med Dorians liv, fordi han er misunnelig på hans  ungdom og skjønnhet, eller fordi han spiller Gud eller Djevel, er ikke godt å si: "Mr. Gray, gudene har vært gode mot Dem. Men det gudene gir, tar de snart tilbake.....Når Deres ungdom svinner, svinner Deres skjønnhet med den" sier Henry. Det er vel også en annen underliggende binding mellom Henry og Dorian også, i tillegg kommer maleren Basil inn i bildet slik at det blir et slags trekantdrama....Dorian står midt mellom disse to mennene som drar han i hver sin retning. Men det blir Henry som får størst påvirknings-kraft over han. Henrys negative, arrogante holdning til kvinner overføres også til Dorian. (Paradoksalt i filmen får Henry en datter som er kvinnesaksforkjemper, at hun forelsker seg i den stadig like unge Dorian blir en nemesis for Henry)
Fordervelsen og orgiene kommer sterkere frem i filmen enn i romanen, det visuelle har større slagkraft enn ordene i romanen.... jeg tror jeg foretrekker romanen; her kan man gjøre seg tanker selv ut ifra teksten uten å se disse sterke bildene.
Filmen greier også å vise at Dorian til tider vemmes av sin egen atferd, men forsetter likevel; besatt av ondskapen og besettelsen. (Ikke ulikt hovedpersonen i American Psycho). Også homoseksualiteten og det sensuelle i Dorians forhold til Henry og til Basil forsterkes av det visuelle og stemningen i filmen.
"Forever Young - Forever Cursed" står det på filmlerretet. Selv om dette er sterke momenter i romanen også, så blir det noe annet å se det på film. Basil undres over det som har skjedd med Dorian:"Han var ikke grusom før han traff deg", sier han til Henry. Bildet som har ødelagt Dorians liv (tror han selv da), blir ødelagt før han viser det til Basil - Dorian tror at ved å gjøre maleriet grotesk, og stygt vil det kanskje hjelpe han til å beholde det vakre og unge - og hva som skjer med maleren, kan man lett tenke seg. Her følges filmen og roman hverandre...... I romanen kommer en slags erkjennelsen til slutt, og dessverre legges skylden på maleren som nå er myrdet: "Basil hadde malt et bilde som hadde ødelagt hans liv. Det tilga han ham aldri. Det var portrettets skyld alt sammen" (s.215)..om den samme kniven ble brukt på bildet som på kunstneren, kunne han kanskje redde noe, tenkte han...men her blir slutten på romanen en annen......Det skjer noe i denne filmen, den begynner  å skli ut mot slutten, den er ikke lengre tro mot romanen synes jeg; her blir det en slags vill fantasy story på linje med andre av dagens fantasy romaner og filmer. Dette likte jeg ikke. Men nå heter det seg at filmen er en "adaptation" av Oscar Wildes roman...det forstår seg. Kanskje kan den også sees som Wildes egen skam og fornedrelse og kamp når det gjelder seksuell legning, en legning som var tabubelagt og fordømt i samfunnet på den tiden.






Vurdering av romanen: 6
Vurdering av filmen: 4

Tuesday, 22 February 2011

Kapittel 10-Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet. 22.-26.09.2010 Del III



Åpningsforestilling.
 Jeg var for sent ute til å sikre meg billett til denne, men her var jeg så heldig å få hjelp og service av festival-ledelsen. Jeg fikk en billett som ble tilgjengelig av en eller annen grunn.
Gjett om jeg ble glad.....for dette fyrverkeriet av en galla-forestilling overgikk alle forventninger.
Det var første gang jeg var i Rogaland teater, spennende bare det. Jeg var tidlig ute, var alene, men i foajéen før forestillingen traff jeg flere mennesker jeg ble "kjent" med, vi hadde jo felles interesser....og på nabobordet satt en god del av kveldens inviterte forfattere og "ladet" opp til sin opptreden.
Dikt, sang, opplesing, musikk, skjemt og alvor i en herlig blanding...og med topp engasjement og prestasjon av alle aktørene. Her kan jeg ikke fremheve noen enkelt aktør, de var alle interessante og fengslende på hver sin måte...og her var det fart og variasjon, ikke et kjedelig øyeblikk...kvelden gikk bare så altfor fort. Utrolig at så mange første-klasses aktører var funnet og invitert til denne litteratur-festivalen; her kunne det ikke ha vært mange som hadde takket nei til "deltager-invitasjonen". De som har jobbet, sikkert lenge, og ikke minst grundig med forberedelsene til Kapittel 10 kan være stolte av dette arrangementet.
(En av aktørene var forfatter Karl Ove Knausgård, han leste en bit fra det siste bindet av Min kamp, noe som enda ikke var gitt ut da....jeg ble veldig fascinert av den biten for jeg fikk en slags gjenkjennelses-ahaopplevelse; jeg hadde selv opplevd noe lignende en gang i Venezia som han skrev om, fra Venezia det også altså....så jeg kunne ikke dy meg etter forestillingen, da jeg støtte på forfatteren på teater-trappen da jeg skulle gå, sannelig fikk jeg ikke et par ord med han om nettopp denne opplesingen...slikt skjer på litteraturfestivaler)
Og at Frode Grytten kunne være sååååå morsom, det hadde jeg ikke trodd på forhånd.

Glimrende var mimreforestillingen til Økland-Solstad også, - Georg: sit du godt? -denne er jo virkelig god, det er alvor i humoren....

... temaet var jo Hukommelse for festivalen da...og de mintes sitt samarbeid fra en teater-oppsetting anno 1968, "gamle travere" kan være utrolig morsomme...her var de utsøkt gode!
Hukommelse! Joda, fem måneder etter denne festivalen - jeg husker veldig mye når jeg tenker etter - trenger ikke en gang fortære en madeleine-kake dyppet i lindeblomst-te.
Jeg skal ikke gjenfortelle hele forestillingen her, minnene skal jeg gjemme på - og takker igjen festival arrangørene for denne gode opplevelsen.
Litteraturfestival: Alle postene

Kapittel 10:
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del I

Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del II 
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del III
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del IV  

Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del V

Kapittel 10-Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet. 22.-26.09.2010 Del II









På sporet av hukommelsen

Det første jeg fikk med meg av programmene, og for så vidt en innledning til hovedtemaet for hele Litteraturfestivalen: Hukommelse. Fordi jeg nylig hadde begynt på mitt eget lille "Proust-prosjekt", var jeg veldig positivt innstilt og forventningsfull til denne begivenheten. Festivalsjef Eirik Bø skulle være ordstyrer - tre norske forfattere skulle samtale om sitt "forhold" til Proust:

Det praktiske opplegget fungerte godt helt fra start fordi ordstyreren greide å gi deltagerne ganske likt fordelt taletid, og spørsmålene, eller "stikkordene" så ut til å være gjennomtenkte slik at de trigget de tre forfatterne i riktig retning. Det startet med "Hva er det med denne Proust" - og de tre forfatterne tilkjennega sitt syn på den sagnomsuste forfatteren og hvordan deres forhold til ham hadde startet.
(S=Solstad, L=Langeland,K=Knausgård, E=Eirik Bø) - Først ute var Solstad -
S: Følte at han hadde nokså ambivalente følelser overfor Proust, kalte han en "mammadalt", og til publikums munterhet tilkjennega han at han vanskelig kunne tenke seg et edru sekund med Proust. Men lest Proust hadde han, hver sommer fra 1970 til 1990-tallet - og han anbefalte forsamlingen til ikke å gi opp lesing av Proust - til tross for de mange ord forfatteren bruker.


K: Understreket at Proust hadde vært en viktig "pådriver" til at han selv ble forfatter. Han var allerede preget av Proust da han skrev sin debutroman Ute av verden (1998) - "Langsomheten" hos Proust fascinerte han.

L:Begynte med "sin Proust" i 1992 ved kjøkkenbordet, hans stefar hadde kjøpt Proust; og to bind av verket På sporet av den tapte tid kom hver jul utover i gave fra bestemoren. Han fant samklang med Prousts måte å se verden på - han ville lese Proust og om Proust, men ikke skrive som Proust. (Innskytelse: Her er vel Langeland noe forskjellig fra Knausgård som skriver  på Proustsk-vis) Requiem, debutromanen fra 2000 er høyst Proust inspirert,ingen egentlig roman kanskje, men fylt opp med setninger fra På sporet av den tapte tid - fikk "griseslakt" på den - sier Langeland.
K:Innrømmer at hans "Kamp" er å sammenligne med "På sporet", kampen er "Karl Ove blir forfatter". Han har hengt seg opp i det store ved språket, og at Prousts verk er en slags estetisk dannelse; og at det også handle rom kunst. (egen kommentar: likhetspunkter mellom Prousts og Knausgårds skriverier er ganske tydelige på mange måter...Knausgård er som Proust - som barn opptatt av å lese og lese, litt pysete og sutrete, er fascinert av malerier og malerkunst, strever med å komponere sitt verk, fokusert på dette med å huske, minnes.)
L:henleder oppmerksomheten på Prousts humor - kanskje ikke så lett å oppdage for alle, men han oppviser en humor med en "ekstrem form for snert"
Eirik: tar opp dette med at det "handler mye om tid" hos Proust - og en undring over den "kanon-statusen" Proust har oppnådd.
L: svarer med å si at hos Proust handler det om "å fange tid i skrift" - og at tidsopplevelsen kommer når man gjør brudd i vaner. (Langeland har forøvrig mye å si rundt emnet tid-rom i sin Av sporet er du kommet - Romlige fremstillinger hos Marcel Proust
E: gir stikkord om Skjønnlitteratur og "kreativ hukommelse"
L:Påpeker at Proust sin roman ikke er biografi, men en konstruert "virkelighet"  - og dette passer dag Solstad som har sagt at "Romanen skal lukte av litteratur og ikke liv".
S: Liker Proust fordi det er litteratur og ikke liv - og om Knausgårds verk kan man spørre seg "Er det litteratur eller liv?"
Dette er ikke noe fullverdig referat av temaene som ble berørt og snakket om under dette "forfatter-møtet" - det er bare noen stikkord-fragmenter. Som oppsummering vil jeg si at det viktigste som kom ut av dette "hukommelses-møtet" for mitt vedkommende, var en del "triggere" til å filosofere videre rundt fenomenet Hukommelse og fenomenet Marcel Proust. Samtalen gikk ikke så veldig i dybden, men likevel var det vesentlige momenter som kom frem, momenter som man selv kan gå litt videre i tankevirksomheten med.......og det ble ikke noe umiddelbar bearbeidelse av disse tankene i denne omgang, for nå stod  et besøk i Rogaland teater for tur..Festivalens  Åpningsforestilling skulle snart begynne.


Fortsettelse: Åpningsforestillingen Del III

Litteraturfestival: Alle postene 




Kapittel 10:
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del I
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del II 
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del III
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del IV  

Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del V

Monday, 21 February 2011

Tanker om bok - Petter Dass: Nordlands Trompet


Nordlands trompet av Petter Dass.  Oslo 1958.
Utg. ved Didrik Arup Seip. Omslagstegningen efter tresnitt av Gustav Vigeland. Vignetter og initialer efter utgaver fra 1739. 
Oslo, Aschehoug, 1958. 171 s. 

Mine tanker om Nordlands Trompet:

Av og til får man lyst til å repetere en av sine favoritter. Og Nordlands Trompet av Petter Dass regner jeg som en Stor-Favoritt. Den fascinerer meg like mye hver gang jeg repeterer den. Ikke noe rart Petter Dass ble kalt åndshøvdingen på Alstadhaug. Han var svært produktiv med leilighets-dikt fra traktene der han var prest, i tillegg til mange interessante latinske skrifter. Min utgave av Nordlands Trompet har nydelig gotisk skrift, en førsteside med tegning etter et tresnitt av Gustav Vigeland, og ellers er den utsmykket med vignetter fra 1739-utgaver. Frodig diktning av en frodig personlighet, ikke rart han ble elsket av det "nordlandske folk". Rytme og rim i denne lille boken er jo "syngende" som selve nordlands-dialekten. Og at trompet er brukt i tittelen, er jo også genialt...her utbasuneres en kjærlighet til folk og fe, natur og næringsliv -og stedbundne mat-retter  -  stor diktning og en viktig kulturarv... 
Her er den fine hilsenen til Nordlendingene i min velbrukte utgave med gotisk skrift:
Vær hilset I Nordlands bebyggede mænd, fra værten I huuset, til trælende svend, vær hilset I kofte-klæd bønder; ja samtlig, saavel ud til fiære som field, saa vel den der bruger med fisken paa gield, som salter graa-torsken i tønder. 

Litt bakgrunns-opplysninger på verket og forfatteren:
Nordlands Trompet av Petter Dass (1646-1707) kom ut tretti år etter hans død. Derfor er ingen av de utgavene som eksisterer direkte fra dikterens hånd. Det finnes ingen av Petter Dass' egne håndskrifter, bare en del gamle avskrifter og de første utkomne utgavene fra midten av 1700-tallet. Men det er klart at presten og forfatteren arbeidet i mange år med dette spesielle verket. En av de tidligste opptegnelsene om verket har vi i et morsomt rimbrev skrevet i 1678 fra en Ole Hansen Nystedt til Petter Dass. Denne Ole forteller at han har lest noe som han likte og oppfordrer presten til å fortsette Nordlands-skriveriene sine:

"Jeg mange Aar haver i Nordland selv vært,
Dog har jeg af samme Rim agtet og lært
Adskilligt, jeg ikke forgjetter.
Tak være dig, flittig' og trøisomme Prest
Som kalder og byder os alle til Gjest
Paa gode Nordlandiske Retter"
 - og Petter Dass svarer at han ikke kjenner traktene særlig godt enda, men at tanken hans var sitt "Nordlandske Digt at fuldende" Og dette var et arbeid som tok Petter Dass flere år, det florerte og sirkulerte flere avskrifter, han prøvde vel også å få det inn i ulike tidsskrifter - men altså: arbeidet ble gjennomført av andre etter dikter-prestens død. (Det er en interessant side av saken som jeg ikke skal gå nærmere inn på her)

Petter Dass har jeg ofte tenkt på som en mystisk, interessant person; det er gravd frem flere historier om han, både positive og negative, hvor mye som er myter eller sannhet er ikke godt å vite. Det finnes kanskje heller ikke noe skikkelig bilde av mannen. Ofte blir dette brukt:

Et maleri fra 1684 i Melhus kirke som antas å fremstille Petter Dass - eller er det en lokal prest fra Melhus:Oluf Mentzen Darre som levde omtrent samtidig med Petter Dass?
Stor likhet på disse to bildene, her er presten Darre (bildet er hentet fra Trondheim Byarkivs side på Flickr):

At Nordlendingene fikk slik forkjærlighet for denne presten, skyldtes vel mer hans frodige personlighet som passet så godt til lynnet der nord, enn det skyldtes hans dikteriske talenter. Det var heller ikke særlig mye av Dass sin diktning som var trykt mens han levde. Hans berømmelse som forfatter var vel mest innen hans nærmeste omgangskrets av likesinnede. En slags muntlig tradisjon ble det visstnok av hans "leilighetsdikt" til begravelser og andre begivenheter. Om han hører hjemme i barokken, så makter han likevel å bruke enkle, forståelige ord og bilder som henvender seg til vanlige mennesker. (Dette ser man i hvert fall i Nordlands Trompet). Samtidig er jo diktene hans vakker kunst hvor versemål og melodiøs struktur er utnyttet på en ypperlig måte. Faktisk er diktningen hans alltid sangbar...(var det kanskje den melodiøse nordlands-dialekten som inspirerte ham?) På den annen side greide vel Dass å inspirere til en Nordlandsk folkediktning etter sitt mønster...i tillegg til å etterlate seg et vell av sagn og historier, blant annet om hans evner som svartebok-prest og hans "forhold" til djevelen.
Petter Dass har vært og er en interessant skikkelse som mange fascineres av. Det siste vellykkede innslaget med Petter Dass i moderne litteratur fant jeg i en av mine favoritt-romaner: Francis Meyers lidenskap av Henrik H. Langeland, her er det "forskningsprosjekt" rundt Petter Dass og hans påståtte brevveksling med Dorothe Engelbretsdotter som blir til et spennende plot i denne fine "litterære" romanen. (Jeg fremhever "litterær" for her dreier det seg om litteratur på flere plan.)


Tilbake til selve verket: Nordlands Trompet

Nordlands Trompet - Innholdsliste - av denne får man litt inntrykk av hva dette dreier seg om. (Trykk på linkene og en litt mer moderne  tekst enn den jeg har i min utgave kommer opp. Mye spennende lesestoff her)
Jeg skal ikke legge frem noen tolkning og analyse av verket her; det er en studie for seg - og den fortjener både plass og tid. Men jeg anbefaler å se på tekstene her, om man ikke besitter selve verket i sin bokhylle.
Jeg henleder bare oppmerksomheten på noen få stikkord knyttet til innholdslisten:
I Inledning s.11 kommer en hilsen til befolkningen, en hyllest til sted og folk og næring.
I Nordlands Beliggenhet s.16 finner man et dikt bygget som et vanlig skjema for landskaps-beskrivelser, slik det var den gangen - et kart på rim kan man nesten si.
Nordlands Horizont, Elementer og Veyrligt-s.19: Er en slags heltediktning om den seilende bonde i naturens elementkamp.

Allehaande Fugler i Nordlandene-s.28: Dyrerim og dyrebeskrivelser var vanlig på 1700-tallet.Petter Dass skaper en slags handlings-rytme i dette diktet, han tar med en gjest ut i skjærgården; og det sette og opplevde blir skildret.
Svemmende Dyr i det Nordlandske Hav-s.31:her er det mange arter som nevnes -kobbe, hval, torsk, sei, hyse, sild, kveite,håkjerring, lange, laks, steinbitt, lodde m.m.
Om Land og Landsbrug-s.49 er en innlands-skildring (Dalevisen)
Om Ledings-Bergene-s.57: Om handelslivet, kjøpmenn fra Bergen og Trondheim som kommer nordover på handelsreise - En slags "Helgelandsk Jeppe" er også skildret her.
Om Lapperne og Findene-s.59:Om lappenes natur, han tar avstand fra deres tro og overtro. Trolldomskyndige ser han på som hedenske folk som trenger kristen omvendelse.

Etter denne generelle delen om nord-Norge tar han for seg hvert fogderi spesielt.(Helgeland, Salten, Lofoden, Vestraalen Sennien og Troms)

Nordlands trompet er i sannhet en herlig blanding av dikt, naturkunnskap, geografi, samfunnskunnskap, "heimstads-diktning" - og et tidsminne om folk og land i en fargerik del av Norge - det er da litteratur til å være stolt av, eller....?

Petter Dass Museet 
Fra Norgesglasset: Et litt annet syn på dikterpresten 
Diktopplesing på video

 

Tanker om bok - Lydbok - Audiobook - "min greie"

Walking with the Audiobook:








På min raske "Evening-Audio-Walk" i kveld slo det meg: Jeg burde ha en liten blogg-post om Lydbok, dette "fenomenet" som har vært så sterkt innslag i mitt liv i ti år nå. Det begynte med en lang alene-biltur, jeg skulle holde meg våken ved rattet og hadde lånt noen lydbøker på biblioteket for turen. Siden den turen har ikke lydbok vært med i bil, men den er blitt et fast holdepunkt i mitt liv hver eneste dag - til fots, på sykkel, i trenings-studio, på tog og fly, på stranden og i "glasshuset" - ja rett og slett over alt, ingen dag uten. Det begynte til og fra jobb, skolen - gikk gjerne litt ekstra tidlig på morgenen for å få min "lesestund", og var jeg midt i et spennende kapittel, tok jeg gjerne en ekstra kvartal-sløyfe for å få med slutten. Turer til og fra byen, kveldsturer, sykkelturer går fint å kombinere med lydboken....jeg er litt mer reservert med bruken i bratte skiløyper...
Men å være effektiv får jeg si er en av mine "dyder", så dette med lydbok gjør at jeg får både i pose og sekk, eller slår flere fluer i en smekk: Man kommer dit man skal samtidig som man opplever mye fin litteratur, man får trening, og ikke minst man holder seg våken når man går eller sykler med lydbok.....sittende i en god lenestol, eller liggende i sengen med en bok, hmmmm da sovner man kanskje lett har jeg erfart. Men jeg sovner ikke når jeg går.
Så til et annet "bekjentskap" man får i tillegg til lydboken: den gode oppleserstemmen! 

Jeg har lyttet til hundrede-vis av lydbøker; og jeg må si det er utrolig mange gode opplesere. De tilfører faktisk boken noe ekstra, man merker fort om oppleseren er engasjert i dette, det er nesten å sammenligne med en musiker....fremføringen kan være korrekt og teknisk god, men hvis de ikke leger følelsene og sin sjel i musikken og opplesingen så treffer det ikke de rette strengene hos lytteren heller.
Jeg kan ikke nevne opp alle de imponerende flinke oppleserne jeg har lyttet til - så her blir nevnt bare noen få: To forfattere som leser opp sine egne bøker på kjempefin måte er Erlend Loe (tror jeg har fått med meg alle de Loe leser selv) og Tore Renberg - spesielt fin hans opplesing av lille Charlotte Isabel Hansen. Yngve Berven har jeg også "stiftet bekjentskap med" - han hadde en utrolig fin opplesing av  Kompani Orheim.
 
Nylig hadde jeg det store høydepunktet med Ketil Bjørnstads musikktrilogi (Til musikken, Elven og Damen i dalen) alle lest av Haakon Strøm - en helt fantastisk innlesing:

















Til slutt må jeg nevne Anders Ribu, som har lest inn utrolig mange bøker..det er vel han som har vært med meg på flest turer. Foruten innlesing for Lydbokforlaget, har Anders Ribu lest inn over 400 bøker for Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek,


en del for Cappelen Damm forlag, blant annet Knausgårds: Min kamp; og innlesinger for Bazar Forlag,blant annet Hotellet på hjørnet av bitter og søt.
(Anders Ribu -brukt med tillatelse - foto:Kirsten Ribu)













Et intervju med Anders Ribu - om å lese inn lydbøker:


For meg er dette med lydbøker det ideelle, for noen så vil det kreve en "innøvingsfase", man må venne seg til denne formen for "lesing" for å kunne konsentrere seg best mulig....nå må jeg nesten innrømme at jeg konsentrerer meg bedre med lydbok enn med papirbok. Lydbøkene har jeg skaffet på ulike måter: Jeg har kjøpt en del selv, jeg har fått noen i gaver, jeg har lånt de fleste fra mitt utmerkede lokale bibliotek - flere hundrede faktisk (Tenker jeg topper lånestatistikken der); og noen har jeg kjøpt ved å laste ned fra iTunes. Jeg lastet de inn på diverse Mp3 spillere de første par årene, men da iPod kom på markedet ble denne anskaffet, de siste årene har det vært iPhone, og det er ideelt for da har man liksom alt i ett, jeg hører når noen ringer eller sender melding, og jeg har GPS eller Runkeeper på i tillegg.
Jeg vil gjerne høre andres erfaring og synspunkter på dette med lydbok, det vil være interessant.

Saturday, 19 February 2011

Tanker om bok - Noen å diskutere bok med?






Først noen bok-rote-tanker. Skulle lete etter en bok i "bibliotek-korridoren" min i dag, og skrekk og gru, hele systemet mitt har kollapset etter "eksilet". Tidligere hadde jeg alle bok-hyllene ordnet med temaer og størrelser og alt på rett plass. Så her må jeg gjøre en innsats en dag. (Eksilet var at jeg måtte ut av mitt hus med rubb og stubb i 6 uker fordi gulvene skulle taes opp og varmerør isoleres, og firmaet som har gjort feilen stod for all flytting ut og inn...men bøkene fikk de ikke helt på rett plass ser jeg....akkurat den jobben får jeg vel gjøre selv da, uten å starte noen klage-sak på det.)

Litt i det filosofiske bok-hjørnet i dag:
Det er da et faktum at en glede eller interesse man har, forsterkes og blir en enda større opplevelse når det finnes andre der ute å dele den med. Man kan ikke snakke bok, foto, hage, slektsforskning, data, trening (for å nevne noen av mine egne "intense" hobbyer) - eller hva man nå er opptatt av - med plagsom iver med hvem som helst. I hvert fall ikke med noen som ikke har den interessen i det hele tatt. Og jeg må bare innrømme min store svakhet..(selv synes jeg egentlig det er en styrke - men jeg skjønner at jeg kan plage noen når jeg blir for ivrig med en av mine "hobby-innlegg") Derfor er det så velsignende godt å være sammen likesinnede - jeg deler gjerne mine venner og bekjente inn i kategorier, ikke noe negativt ment med det, men jeg har data-venner, foto-venner, trenings-venner, slektsforsker-venner og ikke minst litteratur-venner.
Det er dette siste jeg vil strø noen tanker om i dag:
Foruten et par lesesirkler, en del bokglade kolleger, og naboer, og forumet bokelskere.no, og bokblogger, ikke minst Rose-Marie sin - må jeg bare innrømme at også Facebook har sine positive sider her - altså når det gjelder å "treffe" likesinnede. På FB har jeg hagevenner fra Hagegal-forumet og slektsforsker-venner, og ikke minst det siste året: noen å diskutere bok og film med.
På FB kan man faktisk promotere sin Blogg, man kan annonsere at nye poster er oppe; man får respons på det man gjør, man får tips om nyheter på bok- og film-fronten, man kan utveksle synspunkter, få ideer, bli motivert og inspirert.....her er et lite eksempel:
Sist natt fikk jeg lyst til å gjøre litt arbeid på en bok jeg alltid har likt godt -Girl with a Pearl Earring, da arbeidet var ferdig, klikket jeg på linken Share med FB - og ikke lenge etter var en hyggelig diskusjon på gang:

Tanker om bok - Tracy Chevalier: Girl with a Pearl Earring


 

En periode leste jeg de fleste av Tracy Chevaliers bøker etter hvert som de kom ut. Det begynte med Girl with a Pearl Earring som jeg fikk på engelsk i gave ikke lenge etter at den var kommet ut. Den fant jeg fengslende....spesielt fordi maleren Vermeer alltid har vært en av mine favoritter. Og jeg syntes forfatteren her hadde gjort en genistrek - å kombinere malerkunsten slik med en spennende historie. (Det har forresten forfatteren gjort i flere av sine romaner, altså koblet en historie opp i mot en historisk person eller begivenhet) - Se forfatterens fine hjemmeside og oversikt over hennes bøker.
Etter at jeg hadde lest denne romanen i år 2000, tenkte jeg at dette kunne være noe som fenget mine elever som hadde "storfordypning" i engelsk. Jeg konfererte litt med forfatteren om dette. (Se mail i "Power-Point" jeg laget for elevene). Vi gjorde litt grundig arbeid på denne...det er flere år siden...2004. Romanen fenget godt og vi fikk også med oss filmen da den kom.
Jeg laget en PowerPoint som jeg brukte som en slags "trigger" midt i leseprosessen....bildene fra denne kommer her, animasjonene mangler, det er bare still-bilder. - Legger de likevel inn som en introduksjon til denne romanen. (Hvis fremvisingen går for raskt, trykk bare på pause - eller velg å se på enkelt-bildene)

Made by Randi©:
video












































Elevene var ivrige etter å komme i gang med dette bokprosjektet


Vermeer-painting 

Min vurdering av bok og film: 6