Thursday, 30 December 2010

Tanker om bok - Kurt Vonnegut: A Man without a Country

A Memoir Of Life In George W Bush's America
Jeg fikk plutselig lyst til å gjenoppfriske en "gammel" kjenning, Kurt Vonnegut....mange år siden jeg har lest noe av ham. Det ble ingen repetisjon, men hans essaysamling fra 2005. Denne hadde jeg ikke fått med meg for mange år siden da jeg hadde en Vonnegut-periode. Han var 83 år gammel da disse "sprudlende" essayene ble skrevet, hans siste verk.....da ser jeg bort i fra Armageddon in Retrospect, novellesamlingen som ble gitt ut etter hans død, i 2008, med en samling av en del tidligere upublisert materiale.

Kurt Vonnegut var  født 11. november 1922 i Indianapolis og døde 11. april 2007 i New York. Sjekk denne web'n for mer info om han:

Black Humour, Slapstick Humour....ingen forfatter overgår vel Vonnegut her. Det er som om alt han har skrevet ble preget av det han opplevde under bombingen av Dresden. (Natten mellom den 13. og 14. februar 1945 bombet ca. 2 500 britiske og amerikanske bombefly byen med 650 000 sprengbomber og 200 000 brannbomber) Hans Slaughterhouse-Five, en science-fiction roman fra 1969 er vel blitt stående som en terapeutisk frigjøring fra de traumatiske begivenhetene han selv opplevde som amerikansk soldat-fange i Dresden under bombingen. (video)
I essaysamlingen A Man Without Country (med undertittel A Memoir Of Life In George W Bush's America) er det ikke bare krig han harselerer over, her er han ikke nådeløs hverken med amerikanske politikere, kjendiser, moderne teknologi, kvinne- og manns-roller materialisme, ressursbruk..og mye mer; og som alltid får han sagt alt han har på hjertet godt innpakket i den kjente Vonnegut-humoren. Det han kritiserer og påpeker i denne essaysamlingen blir ikke mindre seriøst om man kan koste på seg å le av det hele. Latter er saliggjørende, og er kanskje også med på å "ufarliggjøre" hans kritikk og meninger.
Vonnegut sier det ganske enkelt:Humor is a way of holding off how awful life can be, to protect yourself. (Slik benyttet han også latter og humor som flukt fra den grusomme virkeligheten under bombingen av Dresden.)


Og skal man fortsette å godta det (amerikanske) politiske system, er det kanskje en trøst å kunne le av manglene og skjevhetene. Samtidig kan latteren være en beskyttelse mot den usminkede politiske virkeligheten...men bare opp til et visst punkt, for "Finally, you get just too tired, and the news is too awful, and humor doesn’t work anymore"..må han konkludere med.

Når det gjelder bruk av latter og humor, har Vonnegut et positivt prinsipp: Humoren skal ikke være ondskapsfull eller sårende.

Likevel føles denne siste essay-samlingen hans som et krast oppgjør med hans hjemland; hans forhold til USA er så klart et følelsesladet hat-kjærlighets-forhold. De ulike essayene og temaene peker nesten alle i en slags "dommedagsretning"; alt går bare liksom en vei, den veien høna sparker...for å si det mildt; og det skinner vel også klart igjennom hvor han legger skylden for all denne missæren.


Vonnegut er vel gjerne i sin samfunnskritikk å sammenligne med Michael Moore; men Vonnegut slynger ut sin kritikk på en mer elegant måte synes jeg...og hans samfunnskritikk strekker seg vel også noe utover USA's grenser og blir mer universell. Selv om det i første rekke er amerikanske politikere med presidenten i spissen, amerikanske økonomer, kapitalister og kjendiser som får sitt "udugelighets"-pass påskrevet.

Et annet sterkt trekk ved denne essaysamlingen er nok vemodet som så tydelig taler sitt språk når den aldrende Vonnegut fremfører sin "lament" over alt det gamle, gode som er blitt borte..fra de ærverdige drogene av skrivemaskiner til solide svenske Saab to-taktere, og ikke minst ærbare, ærlige amerikanere med håp i blikket om en lykkelig fremtid....så kanskje ler man ikke helt hemningsløst på vei gjennom denne essaysamlingen. Latteren blir vel heller litt sår; det er nesten så man har lyst til å ta til tårene...for selv om jeg fant Vonneguts siste essaysamlig glitrende elegant og velformulert, famlet jeg i den mørke tunnelen for å finne et lys i den andre enden...kanskje var det der, bare at jeg fant det ikke....

For hva skal man si til denne verdens-anskuelsen:

Denne boken vurderer jeg til terningkast:5

Interessant å lytte til et av de siste intervjuene med Kurt Vonnegut:
 
Long Walk to Forever  -    en lett ironisk short-story av forfatteren: Video

Novelist Vonnegut Remembered for His Black Humor   Artikkel-epilog fra 12.04.2007

In Remembrance of Kurt Vonnegut: Listen

Tuesday, 7 December 2010

Kapittel 10-Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet. 22.-26.09.2010 Del I



Rart egentlig, at jeg ikke hadde funnet på noe slikt tidligere i livet....å dra på en hel uke fylt med noe av det jeg alltid har vært sterkt opptatt av ...litteratur og bøker har hatt stor plass i livet mitt så langt tilbake jeg kan huske; et litterært foredrag i ny og ne, en "bokdag", bokprogrammer i podcast utgaver, en lesesirkel, og min egen litteraturundervisning og diskusjoner med elever, kolleger og ikke minst mine hyppige litterære diskusjoner med en like litteratur-elskende datter som meg selv - alt dette hadde stort sett tilfredsstilt litteratur-behovet mitt. Men det var før jeg hadde vært på en hel ukes litteratur-festival, nå vet jeg bedre, og mitt litteratur-behov har fått en ny og videre dimensjon - Kapittel 10 ga mersmak.

Det var bare en tilfeldighet at denne nye dimensjonen "åpenbarte" seg for meg. Tidlig på nyåret 2010 hadde jeg begynt å interessere meg spesielt for Marcel Proust, og i mars 2010 nevnte Henrik H. Langeland, som må sies å være Proust-ekspert, at han skulle delta i en panel-debatt på litteraturfestival i Stavanger. Hukommelse var temaet, og nettopp Proust skulle være sentral i dette 3-forfatter-panelet. Her fikk jeg noe å tenke på; jeg lot ideen modnes...og sannelig ble det til at jeg dro på min første store litteratur-festival.
Jeg fikk tidlig tilsendt program, og kunne orientere meg litt på forhånd både når det gjaldt lokalitetene, programmet og gjester som var innbudt:


Jeg studerte programmet nøye på forhånd og satte opp et lite utvalg, dette var noe av det jeg rakk å få med meg. Fotografier fra festivalen og Stavanger by Foto:Randi©
 
 





















Det var lenge siden jeg hadde vært i Stavanger, og mye var endret i bybildet siden sist. Da jeg kom allerede tirsdag ettermiddag, og skulle være hele uken, fikk jeg god tid til noen foto-runder i  byen, Stavanger er en vakker by - her er en liten byvandring:



 
Flere bilder fra byvandringen og Litteraturfestivalen

Fortsettelse: DEL II På sporet av Hukommelsen.
Litteraturfestival: Alle postene 



Kapittel 10:
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del I
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del II 
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del III
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del IV
 
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del V

Sunday, 5 December 2010

Tanker om film - Dag Solstad: Mann uten fortid

Kort Info om Dag Solstad:
Født 16. juli 1941 i Sandefjord, bor nå delvis på Skillebekk i Oslo og delvis i Berlin. Han debuterte i 1965 med novellesamlingen Spiraler. Han har publisert en lang rekke romaner, noen noveller og skuespill, artikler, og fotball-VM-bøker sammen Jon Michelet, "Gymnaslæreren" i film og en hel rekke priser...

En av prisene han har mottatt er  Nordisk Råds Litteraturpris for Roman 1987
 Om denne sier han:
«Det er ikke en roman som taler, men som mumler. Det er en omstendelig og sær monolog, beregnet på å bli lyttet til under naknere vilkår enn dette.»

Se ellers oversikt over romaner og priser - Oktober Forlag

Mine tanker om filmen Mann uten fortid:

2007 -  DVD (53 min) 
Mann uten fortid er en dokumentar-film om forfatteren Dag Solstad. Altså ikke tanker om bok her, men tanker om film, en film jeg mente kunne være "nyttig" å se i etterkant av de interessante romanene jeg har lest av denne forfatteren. Det som ble annonsert på coveret vekket min nysgjerrighet: "Dokumentarfilmen....et godt innblikk i Dag Solstads forfatterskap, liv og originale synspunkter"
Dag Solstad er en av de mest markante og leste forfatterene i moderne norsk litteratur. Med sine uvanlige og utfordrende romaner og litterære form har han i en årrekke forsynt norske lesere med et innblikk i hva som har etterlatt spor i det moderne Norge.
I denne dokumentaren møter vi en uvanlig åpenhjertig Solstad, som både presenterer sin livsfilosofi og sitt skråblikk på dagens Norge. Han forteller om sin barndom, ungdom, senere liv og om hvordan han ser på det å være et menneske i dagens samfunn. «Mann uten fortid» gir et godt innblikk i Solstads forfatterskap, liv og originale synspunkter.
 
Denne filmen kan virke litt flakkende når det gjelder steder, temaer, tid...men det passer egentlig godt til Solstads image...det er Klaus Hagerup som intervjuer han i boligen i Oslo, Skillebekk 68..og under hele filmen får vi glimt av disse to som fomler med "boktrikset" beskrevet i romanen T.Singer fra 1999.
Forøvrig ser vi Dag Solstad på ulike steder, ofte i bevegelse selv eller med  buss, med tog (som mange av romankarakterene hans), eller sittende i godstolen, eller bak sin store, gamle skrivemaskin. Vi er i Sandefjord, Berlin og i Oslo...vi er i nåtid, dvs.år 2006 når intervjuet blir gjort, men det er dokumentariske filmbilder og scener i historisk perspektiv, med begivenheter i samfunnet, med eller uten forfatteren selv  - helt tilbake til 1960-tallet.


Klaus Hagerup står utenfor hans bolig på Skillebekk når dokumentaren begynner, og ytrer denne sterke kommentarer om D.S. - at han "Opplever å bli en klassiker mens han enda lever"
 Solstad forteller til Hagerup at han bestemte seg for å bli forfatter allerede da han var 16 år - at han aldri hadde interessert seg for annet, men han holdt skrivingen hemmelig, det var liksom hans "hemmelige last".  Han var lat på gymnaset, og fikk en dårlig artium, forteller han - dårlig praktisk sans hadde han også, så det var nok ingen jobber på "gulvet" som passet han; men intellektuell, understreker han at han var.
En barndoms- og ungdoms-tid i Sandefjord, med skral økonomi i barndomshjemmet, en far som døde tidlig, og en "fremmedhetsfølelse" i miljøet, gjør at han ikke vil snakke så mye om barndommen.  Men i filmen ser vi Dag Solstad i flere gjenvendende bilder stå i ensom majestet på svabergene i Asnes, Sandefjord, speidende utover fjorden...faktisk et sterkt bilde på en "dikter-høvding". (Han sier senere i intervjuet at han må se vann, at han kan skrive om innlandsbyer som han selv ikke kunne ha bodd i, han må ha havet nært)
Det var i Sandefjord han debuterte med novellesamlingen Spiraler allerede som 24-åring. Og det alvorlige temaet som går igjen i novellene, peker vel her allerede på kommende romaner om menneskets ensomhet, kontaktløshet, fremmedgjort-følelse, - man tenker uvilkårlig på Obstfelder: "Er jeg havnet på en feil klode?" 



Klaus Hagerup sier om Solstads bøker på filmen:Fortvilet morsom. Det synes jeg gir en god beskrivelse.

Men selvbiografisk vil ikke Solstad si han skriver - den romanen som kommer nærmest den betegnelsen er vel "16.07.41", altså den som bærer forfatterens fødselsdato. Men selv i denne romanen hevder Solstad at det bare er hans beskrivelse av møte med en far i de svevende skyene ... her kunne han ikke se for seg noen andre enn sin egen far, "der han seiler avsted alene på en sky litt nedenfor meg". Det var så rart å kjenne igjen sin egen far etter alle disse årene, sier Solstad, han var jo bare 11 år da faren døde og hadde aldri trodd han skulle få se han igjen.

Til tross for en oppvekst i et kristent hjem i Sandefjord, med søndagsskole og alt som hører til den kristne tradisjon, forlater han fødebyen som ateist etter artium - han ble gudløs, sier han; likevel kan det ikke bortforklares at alle romanene hans på 1990-tallet bærer preg av en "religiøs, metafysisk referanse".

Vi forflytter oss i filmen til en stemningsfull vandring med forfatteren i Berlin, han viser hvor han slo seg ned i år 2000, han går langs kanalen mens vi hører stemmen hans lese fra "16.07.41"  - om utsikten til kanalen rett ved huset der han bor, og om hvorfor han slo seg ned i Berlin: det var uvisst, ikke fordi han måtte av litterære årsaker - var ikke på leting etter noe, og heller ikke for å utforske "tyskheten", heller ikke språkreise - han ser ut til å være særdeles fornøyd med å beherske norsk, så han konkluderer med at " det er ingen grunn for meg til å være her, og det er derfor jeg nå befinner meg her"....

Filmscenen er tilbake i godstolen i Oslo der han fortsetter å snakke om sin beherskelse av det norske språk - kanskje ikke så god beherskelse muntlig, innrømmer han...(jeg må medgi at han gjennom hele intervjuet har famlet etter ord på en litt komisk måte, men endt opp med å lande på gode, slående formuleringer..pakket inn i diverse lyder og supplerende ekstra-sord).... med det skriftlige derimot sier han seg fornøyd, sågar meget godt fornøyd..får jeg inntrykk av. Og tilknytningen til det norske  - som han sier, understreker han ved å nevne sine flittige nedtegnelser av skøyteresultater..og på filmen flimrer gamle opptak av kjendiser på skøyter, runde etter runde...
Så flimrer det glimt fra 1960-årene i bakgrunnen mens han leser fra romanen "som mumler", "Roman 1987" - om hovedpersonen Fjord, - jeg personen i romanen som erkjenner at han har mistet sine illusjoner og visjoner; "klar over det absurde ved å leve i Norge mot slutten av de gyldne 60-åra" - " i et samfunn som hadde gitt han et liv så lett som en fjær" - - og "var han ond som ikke kunne forsone seg med dette?"
Her kommer det til uttrykk en eksistensiell uro, på grensen til en eksistensiell angst; en sterk utilfredshet med tilværelsen. "Disharmoni og utilfredshet" skriver han om her - er det så lett å avfinne seg med tilværelsen da? - spør han - det er mye uavklarthet og spørsmål man kan stille ved tilværelsen. Han leser videre fra romanen om "en sterk angst for å begynne å leve innenfor dette samfunnet......for å kunne det var det som å miste seg selv og bli fortapt".

Solstad sier i filmen at han ikke har noen direkte skrivetrang - men skriver sannsynligvis ut ifra et erkjennelsesbehov.
Og sittende ved sitt skrivebord, røkende, med en oppslått bok,  - og med hele serien av Marcel Prousts På sporet av den tapte tid i bokhyllen like ved - kommer han inn på noen forfattere han har forholdt seg til gjennom hele sitt forfatterskap, "noen erklært, andre indirekte" - og her er vel Proust en av de mest sentrale. (Mer om Solstad og Proust i blogg-innlegg fra Kapittel 10)

Selv om han har lest Proust regelmessig hver sommer fra 1970, sier han, er det ikke før i Roman 1987 at han får mot til å "benytte seg av Proust", men er "null interessert i det Proust skriver om", han fnyser av Madeleine-kaken, og legger til at han har ingen interesse for dette barnet,(hovedpersonen i På sporet) eller den franske adelen...ville ikke møtt denne "sykelige, franske, arrogante", sier han. (På Kapittel 10 festivalen sa han det så sterkt at han ikke kunne valgt å være sammen Proust i edru tilstand....)
En forfatter er en mann som skal finne sin egen stil - dette var idealet på 60-tallet, sier han; og det har virket absurd på han - han har aldri vært interessert i å finne sin egen stil, sier han. (Her må jeg legge til for egen regning: Dag Solstad har da vitterlig sin egen eiendommelige, personlige, særegne stil)
Den politiske romanen "Arild Ansnes 1970" fra 1971, er det neste samtale-emnet. Arild Asnes er en uavhengig sosialist i en ørkenvandring, sier Solstad,som mener revolusjon er nødvendig, men dilemmaet kommer ved ubehaget i å leve i et "upassende" land som Norge der man ikke behøver revolusjon for å oppnå frihet. Og et slikt dilemma kan føre til en eksistensiell krise...Når D.S. blir spurt om han mener revolusjon er nødvendig; svarer han ikke klart og direkte på det, men han pensler inn på Roman 1987 hvor det legges vekt på at AKP hadde et viktig "modernitet"-poeng.  Om han ikke var overbevist kommunist selv, så var det som om "toget gikk, og han hadde ikke lyst til å stå igjen på stasjonen og se det forsvinne"....(D.S. er jo som kjent veldig glad i å reise med tog...) 
 Tilknytningen til venstresiden illustreres videre med opplesing fra "vekkelsen" i Gymnaslærer Pedersen(s beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land), og Solstad kommenterer at denne AKP-bevegelsen slo dypere røtter i Norge, enn i noe annet vest-europeisk land.

Hans egen aktivitet bestod i å dele ut løpesedler og selge aviser - men han hadde angst for å involvere seg så altfor mye. Han forteller en episode fra han solgte Klassekampen på døren et sted, og en amper mann sier: Nei den slags skal vi ikke ha, og Solstad parerer med: Ja, enda er det frivillig - han ler godt når han forteller den episoden.
Tilknytningen til venstresiden illustreres videre med opplesing fra "vekkelsen" i Gymnaslærer Pedersen(s beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land), og Solstad kommenterer at denne AKP-bevegelsen slo dypere røtter i Norge, enn i noe annet vest-europeisk land. Hans egen aktivitet bestod i å dele ut løpesedler, selge aviser - men han hadde angst for å involvere seg så altfor mye. Han forteller en episode fra han solgte Klassekampen på døren et sted, og en amper mann sier: Nei den slags skal vi ikke ha, og Solstad parerer med: Ja, enda er det frivillig - han ler godt når han forteller den episoden.
Dag Solstad innrømmer at han var AKP-er da han skrev "Gymnaslæreren", og lenge etter det også; han hadde til og med prøvd seg med sommerjobb på fabrikk-gulvet: En katastrofe, sier han og kaller seg en idiot når det gjelder praktiske ting, må vedgå at han "kan ikke en gang slå i en spiker".





Temaet kvinner blir tatt opp; og kvinnelige hovedpersoner er nokså fraværende i Solstads romaner. Han leser fra T.Singer (1999), en kvinne blir skildret. Det er mange måter å skildre kvinnene på, sier han, og tilføyer at han skildrer dem stort sett som "tiltrekningsobjekter"...(det flimrer bilder fra gamle missekonkurranser på filmen mens han leser.) Men han forstår, sier han - fra en kvinnes synspunkt, at hun kunne tenke seg å bli skildret fra andre sider.


Neste roman det leses fra på filmen er Genanse og verdighet (1994). Solstad sier han vil skrive om personer som vil løfte han og gjøre han klokere enn han er. I denne romanen skriver han om en person som er i ferd med å forlate dannelsen og gli inn i konsumentsamfunnet. Her kritiserer Solstad igjen samfunnet, med en mannlige, trofaste, filolog-hovedpersonen på vei inn i et samfunn hvor han blir overflødig-gjort.
Solstad fortsetter å snakke om et samfunn som fokuserer på 12-13-åringer, en Michael Jackson og et USA som dikterer våre tanker. (På filmen er bildet av McDonald's i fokus). Skole er kjedelig, skal være kjedelig, sier Solstad - og Ibsen er kjedelig for gymnas-elever.
"Jeg er ingen story-teller", sier han på slutten av filmen - historien er ikke fortalt når romanen hans slutter; han tilføyer at han aldri kan bli noen "kanon best-selger", og at det er det litterære ved bøkene hans som er det vesentligste.
 

Hagerup får endelig til å lage vifte med boken, før den klappes igjen med et smell; og Dag Solstad avslutter med opplesing fra "16.07.41": Jeg er en mann uten fortid

Vurdering av dokumentar-filmen: Som ivrig leser av Dag Solstads romaner, fant jeg denne filmen meget interessant og utdypende både når det gjaldt forfatteren og intensjonen med flere av hans romaner. At filmen var regissert på en slik måte at den virket veldig flakkende, frem og tilbake, ustrukturert, passet meget godt til personen den omhandlet....og flakkende og ustrukturert var den bare på overflaten, den hadde en fin tråd og tydelige temaer, og jeg anbefaler denne filmen til alle Solstad-interesserte lesere. Terningkast:5


Videoklipp: Gymnaslærer Pedersen
 
Mine blogg-poster om Dag Solstad:
I etterkant: Mars 2013 kom "samtale-biografien" om Dag Solstad - Dag Solstad. Uskrevne memoarer av Alf van der Hagen .
Her noen anmeldelser:

Friday, 3 December 2010

Tanker om film - Pinnsvinets hemmelighet: filmatisering av Muriel Barberys roman Pinnsvinets eleganse.

Tittel: Pinnsvinets hemmelighet
Original tittel: Le Herisson
Regi: Mona Achache
Foto: Patrick Blossier
Manus: Mona Achache
Genre: Drama
Skuespillere: Josiane Balasko, Garance Le Guillermic, Togo Igawa, Anne Brochet, Ariane Ascaride, Wladimir Yordanoff
Nasjonalitet: Frankrike
Språk: Fransk
Produsent: Anne-Dominique Toussaint
Musikk: Gabriel Yared
Lengde: 1 t. 40 min.
Produksjonsår: 2009
Sensur: 11 år

Noe fritt etter"Pinnsvinets eleganse" av Muriel Barbery. (Se min roman-omtale) En vakker film om den intelligente 12 år gamle Paloma og portnersken Madame Michel.
Paloma teller ned til 12-årsdagen. Da skal hun forlate den overfladiske rikmannsverdenen hun ikke finner seg til rette i. I filmen ser vi omgivelsene gjennom hennes øyne, og hennes film-kamera...hun avslører litt av hvert. Når Mr. Ozu flytter inn i rikmanns-bygningen med sine katter Kitty og Levin (oppkalt etter Tolstojs romanfigurer i Anna Karenina), begynner tilværelsen å endre seg både for portnerkonen og Paloma... 

Stemningen og atmosfæren i filmen kunne man nok kjenne igjen fra romanen. Men tidsperspektivet virket så mye kortere i filmen. Og forholdet mellom de tre hovedpersonene, (portnerkonen Reneé, den 12 år gamle Paloma og den rike japaneren Kakuro), og båndene de knyttet, kom kanskje ikke så sterkt frem som i romanen. Men man merket jo også i filmen at Paloma og ikke minst Ozu Kakuro fikk Reneé til å dukke frem fra under piggene. Disse tre hovedpersonene trer veldig godt frem, og spiller rollene på en utmerket måte; de andre karakterene blir statister helt i bakgrunnen, og det fungerer utmerket. Portnerkonen er av legning og i sine relasjoner til andre, slik jeg lærte henne å kjenne i romanen...utseendet stemte kanskje ikke helt; utseendemessig ble vel de to andre hovedpersonene mer "riktig" for meg.

Filmingen, musikken og atmosfæren passet fint til tema og innhold....men slutten på filmen kom liksom litt for fort og brått...før bekjentskapene og samhørigheten hadde fått utvikle seg skikkelig..da ser jeg det i forhold til romanen.
Men alt i alt en meget severdig film; tror den kan forsvare terningkast:5
Adressa Kultur av 02.12.2010 har denne anmeldelsen av Terje Eidsvåg, jeg ser også filmen blir vurdert til terningkast 5. (gjengir artikkelen med tillatelse fra Terje Eidsvåg)  

Trailer - Pinnsvinets hemmelighet from Tour de Force on Vimeo.